onsdag 2. november 2016

Å vente på TT-transport

Jeg har tenkt å blogge en del om hvordan det er å ha en far som er alvorlig funksjonshemmet etter hjerneslag og som måtte flytte permanent på sykehjem i en alder av 64 år. Han er nå 71 så jeg har vært pårørende lenge. Det er hardt og frustrerende arbeid. Pappa har aldri fått den hjelpen han trenger og samme hva jeg har gjort har jeg ikke klart å nå frem. Jeg vil skrive om pappas og mitt dagligliv og kampene vi kjemper og litt om politikk men mest om dagliglivet rett og slett

Det er en regnfull mandagskveld i oktober

EN HELT VANLIG  MANDAGSKVELD:

Klokken er halv syv. 

Pappa, mamma og jeg er i Nydalen på Voksenopplæringen, der han har vært elev i fire år. Vi har vært på en ettermiddags- og kveldsaktivitet. Først kor, deretter middag i kantinen og så på et tilbud som kalles for Møteplassen. Der møtes elever med ulike funksjonsnedsettelser til aktiviteter som quiz, bowling, bordtennis, forming og filmkvelder. Det er mellom 10 og 20 personer som kommer hver gang. Både koret og Møteplassen er aktiviteter som pappa har stor glede av, den felles middagen også, for på sykehjemmet spiser han stort sett alene. Han har ikke noe særlig med de andre beboerne å gjøre, de er stort sett demente kvinner i 80-90 års alderen.

Vi er klare for å reise tilbake til sykehjemmet. Pappa er sliten, halv syv er sent for han, og mamma er også sliten. De ansatte på er ferdige etter en lang arbeidsdag, skal bare slukke og låse. En etter en, eller to og to forsvinner elevene. Mange av dem er rullestolbrukere som blir hentet i spesialbiler. Snart er det bare to andre igjen, oss tre og to lærere som ikke kan gå hjem allikevel.

Utenfor både blåser og regner det kraftig.

Klokken blir kvart på syv og jeg ringer til Samres, det svenske selskapet, som tar seg av koordineringen av TT-bilene. (TT er en forkortelse for tilrettelagt transport). Det er Oslo Taxi som har ansvaret for kjøringen, mens Samres fungerer som bestillingskontor og trafikkleder. Ryktene sier at callsenteret til Samres for tiden ligger i  Polen. Jeg har ikke fått verifisert dette - men mange ganger virker det sånn. Bestillingsmottagerne er i hvert fall ikke lommekjente i Oslo.

Damen som svarer snakker svensk.
- Bilen er forsinket, har dere ikke fått beskjed? Spør hun
- Nei og vi er på skolen i Nydalen og her er det egentlig stengt for et kvarter siden og de ansatte skulle ha gått hjem. Det er to andre elever som ikke er hentet også, sier jeg.
- Den ene er vel Mons? Han skal kjøre med dere sier hun.
Samkjøring kalles dette at to eller flere deler bil. Det er ofte samkjøring fra Nydalen. Stort sett greit for oss siden vi pleier å bli kjørt først, men det har hendt at vi har fått en tur til både Smestad og Røa først på grunn av samkjøring.

Jeg gir henne navnet den tredje som venter også og damen på telefonen kan fortelle at bilen hennes bare er noen hundre meter unna. Vår er det imidlertid verre med. Hun får ikke en gang tak i sjåføren og kan ikke se hvor bilen er. Hun sier at hun skal fortsett å prøve og ringe meg tilbake.

Lise blir hentet. Vi andre venter, Mons, pappa, mamma, to slitne lærere og jeg. Ingen ringer meg opp igjen. En av lærerne prøver også å ringe Samres. Hun klager i telefonen. Forteller at ting har blitt ille i høst og at hverken elever eller lærere kommer seg hjem.

Mons er multihandikappet og skal helt til Hovseter etter å ha kjørt innom Grünerløkka først. Han reiser alene, sitter i rullestol og snakker bare ved hjelp av et snakkebrett som han kan trykke på med stort besvær. Pappa er helt utslitt og sovner. Det tar ganske lang tid å få på han yttertøy, så han sitter med boblejakken på og svetter.


- Det er så ille for dem som sitter i rullestol, mange får store smerter. Dere vet, Åse. Hun orker ikke å være her lengre enn til halv seks på grunn av smerter. I dag kom bilen hennes nesten en halv time for sent, og hun hadde fryktelig vondt sier en av lærerne.
- Og så må de sitte i bilen og humpe og riste etterpå. Det er faktisk helt grusomt for mange, sier den andre.
Pappa har det ikke spesielt bekvemt når han sovner i stolen sin han heller.

Begge forteller at dette skjer hele tiden, spesielt på kvelden og at skolen har sendt mange klager. Lærerne har ikke pleid å skrive opp timene og får ikke overtidsbetalt. Antagelig kommer de ikke til å gjøre det heller, for da blir vel de sosiale kveldstilbudene lagt ned fordi det blir for dyrt. Begge disse damene er engasjerte og fantastiske fagfolk som kjemper for sine elever og jobber for å holde kveldstilbudene i gang. Dette er tilbud som egner for mange som ikke har fått innvilget eller kan nyttiggjøre seg den ordinære undervisningen på dagtid.

En time forsinket kommer en bil. Det er en annen bil og en annen sjåfør enn han vi egentlig skulle hatt. Den opprinnelige sjåføren og bilen er visst fortsatt forsvunnet.

Denne høsten er det mamma som følger han, Koret starter klokken 1500, et tidspunkt jeg er opptatt på Institutt for Medier og Kommunikasjon. Mamma synes det er ganske slitsomt å dra av gårde med pappa i rullestolen, hjelpe han av og på med klær og så videre. Han er tung og rullestolen er tung og pappa må ha hjelp til det meste. Derfor er avtalen at jeg reiser til Nydalen fra Blinderen så raskt klarer og møter dem der oppe for å ta meg av det praktiske i forbindelse med hjemreisen.

Pappa og mamma må dra fra sykehjemmet 1430 og transporten hjem bestiller vi fast til 1830. Med en time forsinkelse blir dette veldig slitsomt for mamma også. Hun er 74 og ikke i helt toppslag selv alltid heller. Jeg synes synd på begge to.

Turen hjem for pappa tar 20 minutter, det er ikke langt men lasting, festing og lossing av rullestoler tar tid. Når det er to rullestoler som skal inn i samme bil tar det for 30 minutter. Fremme i Sannergaten er dagen fortsatt ikke over, Pappa må følges inn og hjelpes av med klærne og vi må snakke litt med personalet. Når vi kommer så sent som åtte er det bare kveldsvakten på jobb, og har smerter fordi han får  medisinene sine senere enn vanlig. Kveldsmat er heller ikke så lett å få til. Det er også ganske tydelig at personalet på avdelingen er misfornøyde med at vi kommer så sent. Ikke på oss, men når de er bare to på vakt er det krevende å få til kveldsstellet for pappa.

Jeg tenker på Mons som er på vei til Hovseterhjemmet alene, uten to pårørende som kan hjelpe til.
Debattinnlegg av meg i Aftenposten i 2014
Personalet er nok ikke blide der heller.

De fleste av oss sitter ikke i rullestol og er derfor ikke avhengige av spesialtransport for å komme oss til steder, men noen, som pappa, Mons, Lise og Anna er det. De er helt avhengige av det, uten TT-transporten kommer de seg ingen steder. De fleste klager ikke. Ordningen er på mange måter veldig bra, og de fleste sjåførene er kjernekarer og -kvinner. (det er noen få) Opp gjennom årene har vi blitt godt kjent med mange av dem. Så vi klager som oftest ikke, selv om det er ganske mye som ikke er helt på stell også.
Jeg har skrevet om det før, i Aftenposten og her på denne bloggen. Og denne gangen skal jeg ta meg tid til å sende en formell klage til Oslo kommune også. Jeg leste et sted at de får lite klager, og det stemmer sikkert at mange ikke tar seg tid eller har overskudd til å sende skriftlige klager. Er du pårørende eller en person med funksjonsnedsettelse som er avhengig av offentlig bistand har du lite fritid for å si det sånn. Det er nesten umulig for utenforstående å forstå hvor tungrodd mange ting er, hvor langsomt det går og hvor ekstremt mye tid den minste lille ting tar. For de fleste krever nok arbeidet med å få ting til å fungere sånn noenlunde i hverdagen alt de har av ressurser.

Jeg følger mamma hjem. Hun bor ikke så langt unna og pleier å gå. Jeg synes ikke hun skal gå alene i den mørke og kalde kvelden.

Tar bussen videre hjem, går innom butikken og kjøper middag. Låser meg inn fem over halv ti til en sulten og syk katt, som har ventet lenge og trenger stell. Er skrubbsulten selv også og litt før halv elleve er det endelig middag - igjen.

Jeg orker ikke sette meg ned og sende en klage da.

Helt normalt


Dette hadde jo ikke vært noe stort problem om det ikke var helt normalt. Det samme skjedde nemlig forrige mandag. En mandag mamma måtte gjøre alt alene. Hun og pappa ventet i nesten en time da også. På fredager når vi er på svømming er det lengste vi har ventet to timer. Venting etter svømming koster meg forresten 750 kroner for da har jeg med en mannlig assistent som vi leier inn og betaler selv. Han er ikke dyr, koster bare 375 kroner i timen, men svømmingen blir ganske dyr i og med at assistenten normalt bruker 3-4 timer, bilen koster 200 kroner tur-retur og inngang i bassenget er rundt 100 kroner. Med to timers forsinkelse koster en tur i bassenget oss over 2000 kroner. Og da regner jeg ikke med min tapte arbeidsfortjeneste.

Ekstra ille er det selvsagt når bilen kommer så sent at vi knapt rekker å komme oss i bassenget før timen vår er over. Samme kostnad for meg, men ingen trening for pappa. 

Jeg ringer Samres hver uke og bestiller reiser til punkt og prikke. Forteller hvem som skal følge om det ikke er meg og oppgir telefonnumrene til ledsager for hver enkelt tur - og oppgir hvilket klokkeslett aktivitetene starter og slutter og forklarer viktigheten av at bilen kommer når den skal.

For et år siden bestilte jeg det som faste reiser. Da må du sende inn et skjema med alle detaljer. Hvorvidt han reiser med følge, kontaktinformasjon til ledsager, kontaktpersoner og telefonnumre til stedet han reiser fra og stedet han reiser til og selvfølgelig adresser. Du må også oppgi om brukeren skal hentes og leveres inne og hvorvidt personalet skal ha beskjed og eventuelt oppgi avdeling og etasje. Dette skal jo i teorien spare tid. Du kan for eksempel bestille skolereiser for et halvår av gangen. Da skal Samres i utgangspunktet vite når det er ferie - og ikke dukke opp i høstferien for eksempel. Jeg ringte likevel inn bestandig og dobbeltsjekket at bil ikke var satt opp. 

Men likevel faste reiser har jeg gitt helt opp, for det ble nærmest livsfarlig.

En mandag midt i desember - etter at koret og Møteplassen var slutt for året - to uker før. Jeg hadde bestilt frem til en viss dato i skjemaet for faste reiser, og ringte til og med TT-kontoret for å forsikre meg om at bilen var avbestilt frem til jul. På bestillingskjemaet var det også klart avmerket at han IKKE skulle reise alene på mandager og mitt telefonnummer som ledsager var oppgitt.

Plutselig kom det likevel en bil - sykehjemmet hadde fått beskjed om at kor og møteplass var slutt for året. Pappa har aldri reist dit alene, moren min, et av barna eller jeg er alltid med. Personalt fant likevel ut at de skulle sende han avsted med bilen som dukket opp. De ringte ikke meg. Egentlig var skolen stengt for ettermiddagen, men tilfeldigvis satt det en som kjente pappa i respesjonen. Men bilen kunne ikke kjøre pappa ned igjen. Han ble lempet ut og mannen i resepsjonen, ringte til sykehjemmet og fortalte hva som hadde skjedd og måtte bestille en ny bil og vente sammen med pappa der oppe i over en time på at noen skulle kjøre han ned igjen. Det var mens pappa satt der i Nydalen og ventet at jeg fikk en telefon fra sykehjemmet om at pappa var alene i Nydalen og at det ikke var skole!

På en eller annen måte mente de visst på sykehjemmet at det var min skyld.
Pappa hadde på det tidspunktet deltatt på koret og Møteplassen hver mandag i skoleåret i tre år, og aldri reist dit alene.

I to år reiste han imidlertid alene på tirsdag formiddag til Nydalen. Det var et mareritt for meg for jeg var så engstelig. Jeg bad personalet på Paulus ringe meg når han var i bilen slik at jeg kunne ringe læreren i Nydalen og si at han var på vei og be lærer om å ringe hvis det var problemer. Og læreren om å gjøre det samme når han skulle hjem. Likevel gikk det nesten galt en gang. For pappa sa til sjåføren at han ville dra til sin gamle leilighet på Sinsen. Og selv om det stod i oppdraget til sjåføren at pappa måtte leveres til personalet på avdelingen i andre etasje kjørte sjåføren til Sinsen og lastet han ut. Heldigvis fikk han kalde føtter og ringte meg. Mitt nummer står på alle oppdragene.

Etter hvert fant jeg på et lurt system, nemlig at sjåføren fikk penger eller strengt tatt kuponger ved levering og ikke ved henting. Den modellen fungerte faktisk. Den pappa skulle leveres TIL hadde betalingen og den ville sjåføren ha.

Men altså ved juletider i fjor var det over et år siden han hadde hatt formiddagundervisning og reist alene. Likevel påstod de på Paulus at det ikke var noe rart at de bare hadde sendt pappa avgårde alene.

Jeg kontaktet Samres og bad dem sette opp en advarsel i systemet om at han aldri skulle reise alene noe som helst sted uten at sjåføren snakket direkte med MEG. Det samme gav jeg beskjed om til avdelingsleder på Paulus.

- Dersom det dukker opp biler som vil ta med seg pappa og ingen av oss er til stede, så må det stå i boka og journalen hans at dere skal ringe meg å sjekke og alle må få vite om det, sa jeg.
Så skjedde det igjen en mandag utpå nyåret - jeg skulle følge og var på vei heseblesende fra jobb. Halv tre er tidlig for meg, men jeg prøver å komme en halv time til et kvarter før bilen for å gjøre pappa klar. Jeg passer på at han har lue, skjerf og vanter, har fått noe å drikke og så videre og at han har på seg tannprotesen sin. Denne dagen er bussen litt forsinket, så jeg ringer sykehjemmet rett før Sannergaten for å si at jeg er litt sent ute og høre om noen der kan gjøre pappa klar.

- Han har dratt han, sier hjelpepleieren. Bilen kom klokken to og sjåføren hadde dårlig tid.
Jeg ble sint.
- Dere skal jo ikke sende han av gårde alene. Jeg skulle jo være med. Han skal aldri reise alene på mandager og det begynner jo ikke der opp før klokken tre. 
Jeg la på og ringte til Samres mens jeg løp mot sykehjemmet. Først ba jeg dem kontakte sjåføren for å høre om han kunne snu og plukke meg opp. Det er ikke gjort i en håndvending å komme fra Grünerløkka til Nydalen, nemlig. Han på Samres brukte litt tid på å få tak i sjåføren, men det var uansett for sent. Pappa var jo fremme i Nydalen. Jeg måtte legge på og ringe til Voksenopplæring og fortelle at pappa kom alene og alt for tidlig og dessuten høre om noen der oppe kunne legge ut for egenandelen. De lovet å ta hånd om han og betale sjåføren.  Så ringte jeg Samres igjen for å klage.

- Hva skal jeg gjøre da? Hvordan skal jeg komme meg til Nydalen. Betaler dere taxi?
De sa at det kunne de gjøre.

Mens jeg løp til taxiholdeplassen snakket jeg med en overordnet på Samres. Han bekreftet at de hadde et notat og varsel til sjåførene i systemet om at pappa ikke skulle reise alene uten at jeg gav ettertrykkelig beskjed og sjåføren snakket med meg. De fant også ut at sjåføren hadde fått beskjed om dette i oppdraget sitt og var enige i at han ikke bare kunne komme en halv time for tidlig og kjefte på personalet på sykehjemmet for at pappa ikke var klar og så bare dra avgårde med han uansett. Rådgiveren på Samres mente etter hvert imidlertid at Samres var uten skyld. Det var sjåføren som hadde gjort feilen og ikke de. Dermed var det Oslo Taxi som var ansvarlig og en eventuell klage måtte da rettes til Oslo kommune. Så Samres gikk tilbake på at de ville betale taxi-regnigen.

Taxi-regningen var på 200 kroner eller noe og jeg klaget ikke den gangen heller. Det er ikke verdt det å bruke flere timer på å få igjen 200 kroner.

Etter det sluttet jeg bare å bestille faste reiser. Nå bestiller jeg en og en reise og bruker sikkert en time i uken på bare det.


PRESSEKLIPP OM TT-ORDNINGEN I OSLO

Han kommer for sent på jobben 1 av 3 ganger på grunn av samkjøring i TT-bilen
Det er ikke Oslo kommunes problem  se video fra Aftenposten under.
Eller les hele saken her

De får sightseeing i Oslo når de skal på jobb og skole
Les her

En tålmodighetsprøve
TT-transporten er en tålmodighetsprøve for foreldrene til en 23 år gammel funksjonshemmet gutt.
Les saken


søndag 15. mai 2016

Nabobud

Nabobudet og hjemmelevering

Leif, Ole og Karina fra Nabobudet i full sving
Ole og Leif har startet Nabobudet.no som leverer kioskvarer på døren hjemme hos folk om kveldene og i helgene. 

De har startet forsiktig, bygger seg opp gradvis. Foreløpig leverer de til St.Hanshaugen - der Ole bor og på  Årvoll der - Leif og Karina bor. 

De markedsfører seg via Facebook, nettsiden Nabobudet.no og plakater på dører og lignende i de områdene de leverer.  

Plakatdesignet til Nabobudet har tydelig også inspirert andre som leverer varer hjem til folk. Både irriterende og litt artig i følge designerne hos Nabobudet.

Miljøvennlig

Nabobudet bruker guloransje miljøvennlige sykler. selvsagt. At leveringen skjer med sykkel er en viktig del av konseptet og det er ikke utenkelig at varelevering med sykkelbud vil bli en viktig bidragsyter til bedre byluft og kanskje til og med klima. Det er jo snakk om mange bekker små som skaper problemet og dermed er selvsagt også det motsatte tilfelle. 

El-drevne transportsykler er i den sammenheng noe som kan bli svært aktuelt fremover i Oslo. Saresbikes er en leverandør som både selger og leier ut slike sykler. Kassesykler til varetransport blir kanskje løsningen dersom Oslo sentrum skal bli bilfritt slik byrådet nå går inn for. Uansett hva du mener om bilfritt sentrum kan sykler uten tvil avlaste. Morgenbladet har en artikkel om hvordan kassesykler blir brukt til transport av varer i byer som Paris, Barcelona og Lisboa. 

Jevnt og trutt

Nabobudet har allerede jevnt og strøm av bestillinger og de unge gründerne arbeider kontinuerlig med å forbedre teknologien, logistikken og markedsføringen slik at alt er tipp topp når de er klare til å skalerer opp virksomheten. De har startet opp på gutterommet så og si og har kun invistert et par tusenlapper og masse tid. Det er ganske artig at internett og sosiale medier gjør det mulig å starte opp på denne måten.


Hjemlevering og nye tjenester

Internett og sosiale medier har gjort det mulig med mange nye tjenester innen delingsøkonomien og hjemlevering. Det er en spennende utvikling.

Nabobudet er bare ett av flere eksempler på bedrifter som satser på disse mulighetene. 

De rosa syklene til Foodora - som leverer mat fra mange forskjellige restauranter har vel de fleste sett i bybildet i Oslo.
Brødboksen er at annet tilbud som holder på å å etablere seg i Oslo.

Nylig støtte jeg også på Vaskebudet som henter skittentøy og levere rene klær på døren. 

Hjemmetjenester er ikke helt nytt slev om det har tatt av den siste tiden.

I 2008 - tror jeg det var, startet to unge gutter Kleinservice som kom dagen derpå til slitne festeiere med pizza og cola og ryddet ut søppel og tomgods, tørket av bordene og vasket over gulvene med våtmop.  De tok kr. 300 + betaling for varene og flaskepanten per oppdrag.  I sin tid veldig populær og antagelig innbringende tjeneste. Er litt usikker på om de holder på ennå.



søndag 1. mai 2016

Nettsider, meningsfulle ting og pappa og tålmodighet og nostalgi

Meningsfult webarbeid for Momentum

Jeg jobber med Momentums nettsider, og har i det siste søkemotoroptimalisert det slik at informasjonen til amputerte skal bli lettere å finne.

Momentum er en landsdekkede intresse-/brukerorganisasjon for ampurterte/protesebrukere og deres pårørende.

Snillere og mer tålmodig

Jeg oppfatter arbeidet jeg gjør for det med å få informasjonene ut til nye brukere gjennom å gjøre sidene tilgjenglige for søkemotorene som svært viktig og meningsfylt.
Om jeg bare kan bidra til at en amputert finner riktig informasjon er arbeidet mer enn verdt den ekstra innsatsen jeg gjør. Tror jeg har blitt snillere med årene. Jeg ser de svake gruppene tydligere og har fått en større forståelse for utfordringer vi som er friske og raske vanligvis ikke registrerer.

Det er mye på grunn av pappa. Han er blitt funskjonshemmet etter hjerneslag og sitter i rullestol, den høyre armen hans er lam og han har i tillegg fått kognetive utfall. Jeg er blitt opptatt av mennesker, kroppen og hvordan den fungerer på en helt ny måte og muligheten til å hjelpe han og andre har blitt et fokus.

Jeg er faktisk blitt tålmodig, utrolig nok, og kan sitte ved siden av pappa å se på at han spiser i 30 minutter.
Jeg sier: Ta en liten bit nå, tygg og svelg. Svelg før du tar en ny bit. Så kan du drikke, men svelg først. Du må svelge før du drikker.
Jeg sier de samme tingene om og om igjen. Sakte og uendelig tålmodig, for det hjelper. Jeg gjentar og gjentar og forklarer og forklarer.  Noen ganger er selv de enkleste ting ikke en selvfølge, som det å spise og å svelge.

Du kunne kanskje trodd at jeg ble mer og mer utålmodig, men det som skjer er tvert imot. Etter fem år som pårørende har jeg blitt stadig mer tålmodig. Og tro det eller ei, det hjelper faktisk litt. Litt etter litt husker han litt bedre. Nå husker han hvor gammel han er nesten hver dag. Han har begynt å huske hvorfor han trener.

Når du er så nær en som er og har vært så syk som pappa så lenge som jeg er det ganske slitsomt og deprimerede på mange måter. men det er også oppløftende på et merkelig vis.

Jeg har blitt klar over at livet i seg selv har en umåtelige verdi  – og det består i grunnen bare av øyeblikk.

Pappa kan ha det helt utmerket mye av tiden. Mange ganger like bra som deg og meg. Noen ganger kanskje til og med bedre. Han er like glad som meg for en slurk av en kald øl en solfylt dag og han ler like mye av Fawlty Tower nå som før. Om han ikke husker at han så på det i morgen spiller jo ikke så stor rolle så lenge han gleder seg over det der og da.

Ferdig tegning på oppslagstavlen
Han trener fordi han vil danse med Berit på verandaen foran hytta i Son. På fredag var jeg hos han og trente med han i flere timer. Først snakket vi om hvorfor han skulle trene og han husket det selv uten hjelp fra meg. Vi snakket om hva som skulle til for at han kunne danse. Han sa at han måtte gå og jeg spurte hva som skulle til for at han skulle og gå, og han sa at han måtte stå. Jeg spilte swingmusikk for han mens vi trente og fikk han til å vugge forsiktig fra side til side og til å stå mye lengre enn han vanligvis ville ha gjort. Etterpå tegnet vi sammen, en tegning av han og Berit som danset og jeg hang den på oppslagstavla hans så han kan se på den når han trenger motivasjon.

Alt sammen tok fire timer.
Skjermdump av Momentums nye ressurskatalog

Tilbake til Momentum

Det passer jo bra inn med navnet Momentum i denne sammenheng. Foreningens motto er forresten rett og slett "Livsglede".

Nå har jeg lagt ut engelsk informasjon der også.

Nytt på Momentum.nu er også en ressurskatalog som jeg jobber med å bygge opp.

Det har tatt litt lengre tid en planlagt å få den ferdig, men nå er den klar og jeg er ganske fornøyd med eget arbeid.

"Til deg som er amputert og pårørende"
I dag har jeg dessuten laget en digital versjon av en brosjyre som heter treningsstips for benamputerte. Det var litt av en jobb, men en masse tegninger av øvelser som skulle tilpasses til
teksten. Også dette tok litt lengre tid en planlagt. SEO tar også tid. Hvert eneste bilde må optimaliseres med tagger og titler og valget av ord og søkefraser er noe jeg må tenk godt igjennom.

Fra før av har jeg digitalisert flere brojsyrer som tidligere bare fantes som PDF-er. PDF er etter min mening en vederstyggelighet på nettsider. Mange bruker det imidlertid forsatt flittig.

Unntaket er selvsagt dersom du selger e-bøker eller whitepapers og ligende og folk kan laste ned PDF-en etter å ha betalt eller registrert seg, men dersom du ønsker å dele godt innhold uten at bruker må forplikte seg til noe, er ikke PDF løsningen.

Det ene heftet jeg har lagt ut på nettsidene til Momentum er inndelt i en rekke kapitler og jeg har laget en side for hvert kapittel og med navigasjon.

Å lage ti forskjellige nettsider og optimalisere og linke dem til hverandre er en god del mer jobb enn å bare laste opp og linke til en PDF du allerede har, men det er åpenbart verdt det når det kommer til tilgjengelighet, brukervennlighet og søkbarhet.

Allerede nå blir Momentums nettsider plutselig funnet i Googlesøk på releavante søkeord. En kraftig forbedring - før ble ikke sidene funnet i det hele tatt.

Vel det var dagens Momentum.

Jeg skal jobbe litt videre med å lage noen presentasjonssider til ressurskatalogene og noen knapper på forsiden og deretter sende mailer til kunden men nå skal det hvile litt for jeg har andre kunder.

Det var en nettside jeg jobber med, som gir meg glede. Andre ting er ikke like gledelige.

Nostalgi - så var det andre nettsider - som er borte


Christiania Teater tidlig i 2014
Av og til går ting i vasken og denne gangen gjorde det meg trist.

Jeg trodde jeg hadde en avtale om å gjøre en oppdatering på christianiateater.no. En nettside som jeg har jobbet med innholdet til og har designet og utformet sammen med Ole.

Vi var så stolte av designet, konseptet og innholdet. I hvert fall var jeg det.

Nettsiden kom godt opp i søk også, og jeg hadde brukt tid på å finne historiske bilder og å skrive om teateret eller rettere sagt bygningens historie. Teateret er et av de aller eldste i Norge og historien til det fredede lokalet er fascinerende.

Selskapet Christiania Teater gikk desverre konkurs høsten 2014 etter den svært modige satsingen på å sette opp den aller første offisielle Disney-musikalen i Norge. "Skjønnheten og Udyret" ble en fantastisk forestilling men det hele ble for vågalt og for dyrt. Til tross for publikumssuksess kom det ikke inn nok penger i kassen.

Etter konkursen senhøsten 2014 var egentlig ingen eiere til nettsidene lenger eller konseptet med teateret i underetasjen i Stortingsgaten (jepp jeg vet at det heter gata, men jeg nekter å bøye meg for det). Det er nå lite trolig at det blir teatervirksomhet i huset igjen.

Det er ikke det at jeg mener at alt skal være ved det gamle alltid. Verden går fremover og ting forandrer seg, men jeg liker ikke st det går nedover med den private teaterkulturen i Norge. Det er faktisk de offentlig støttede teatrne som utkonkurrerer de private. Snakk om idioti. De private lager mye strålende teater ekstremt mye rimeligere enn dem som får offentlig støtte.
Fra Belle-audition

Oslo Nye Teater mottar 80 millioner i offentlig støtte av Oslo kommune. Stakkers Christiania fikk INGENTING!

Jeg fikk faktisk gjennomsalg for en formulering i Oslo Høyres program om å vri teaterstøtten i Oslo i retning av prosjektsstøtte på Oslo Høyres årsmøte i 2015. Strålende det, men for sent for Christiania selvfølgelig. Var litt bittert akkurat da, men prinsipper er prinsipper og jeg ville gjerne hjelpe andre private teatre som Folketeateret og Chat Noir. Uansett så spilte det ingen rolle, politikken ble ikke innført, for Høyre vant jo ikke valget i Oslo denne gangen, og det var veldig bittert.

Og det nye byrådet vil nok ikke støtte privat kultur eller noe annet som er privat for den saks skyld.

Ja, jeg heier på de kommersielle kreftene jeg og Petter Stordalen og Choice faller så absolutt inn i den kategorien.
Prøver til Skjønnheten og Udyret

Stordalen kjøpte hotellet som ligger over teateret i 2013 etter ganske lang prosess med overtagelse fra den forrige eieren.

Og etter teaterkonkursen ble det ganske fort klart at de nye eierne ikke ønsket at teateret i huset skulle drives som teater, hverken av dem eller andre. Hotellet ble ombygget og restaurert og har faktisk blitt fantastisk fint. Det det heter nå Hotell Christiania Teater og det historiske ved teateret som en gang var der blir brukt i markedsføringen. Blant annet heter restauranten Teatro.
Cast og crew kjørte Vålerenga buss til sommerfest

Jeg jobbet for å bevare noe av det arbeidet vi hadde gjort på nettsiden christianiateater.no og la nettsiden bli liggende som et historisk dokument med link til hotellets moderne nettsider. Prosessen tok tid og var ikke høyt prioritert hos hotell-ledelsen, men litt tidligere i år hadde jeg et møte med direktøren. En periode hadde jeg måttet stenge nettsiden fordi en fotograf som ikke hadde fått betalt for bildene sine truet med å saksøken - noen. Han var nok usikker på hvem, siden de han eventuelt kunne saksøkt var konkurs. Jeg kunne ikke påta meg jobben med å fjerne bildene, siden det ikke var noen som ville ha betalt meg for en slik jobb, så jeg stengte nettsiden og la en plakat over mesteparten av forsiden der det stod at nettsiden var midlertidig stengt.

Jeg hadde hele tiden ment at de digitale eiendelene til Christiania Teater burde være av interesse for hotellet. Jeg tok også dette opp med bostyrer for konkursboet som heller ikke forstod helt.

Men hotellet fikk i hvert fall overta FB-siden "vår" som vi hadde bygget opp til å ha 14.000 fans i løpet av 2014. Jeg mente at nettsiden også burde ha stor interesse blant annet fordi svært mange tok kontakt via nettsiden for å leie teaterlokalene til eventer og fordi den var så synlig i søk på mange gode søkeord.

Hotell-folkene ble imidlertid svært interessert i nettsidene etter at jeg måtte stenge dem og gjester klaget over at de hadde misforstått og trodde at hotellet var stengt. Hotellet truet også med å saksøke noen – også denne gangen var det veldig uklart hvem. Hotellet eide jo ikke christianiateater.no og ingen eide egentlig nettstedet lenger.

Uansett så avtalte jeg et møte med hotell-ledelsen og kom med et forslag til løsning, som blant annet innebar at de kjøpte domenet og at jeg oppdaterte nettstedet på oppdrag fra dem, slik at det ble en ren historisk side med bakgrunnstoff og linker til hotellets nettside.

Dette syntes de var en strålende løsning og jeg tilbød meg å gjøre jobben til en veldig lav pris fordi jeg hadde en personlig interesse i få åpnet nettsiden igjen. Den var en del av min portfolio og representerte arbeid jeg var stolt av.

Hotelldirktøren sa "ja, takk" og vi ble enige om at han skulle kjøpe domenet. Jeg purret opp et par ganger, men de hadde det travelt med andre ting. Jeg lot saken ligge litt, men på fredag ringte jeg han fordi jeg så at det var lagt en redirect på domenet som nå gikk rett til hotellets nettsider. Hotellet hadde kjøpt domenet, men bestemt seg for å bare droppe nettsiden.  Dermed var jeg skviset ut og Christiania Teaters siste nettsider er borte.

Det er noe herk dette med nettet av og til - noen sier at det som er på nett ligger der for alltid. Det er ikke helt sant. Det hele kan også slettes og fjernes og bli til historie nærmest som om det aldri har eksistert med noen tastetrykk. Selvfølgelig kan du ikke være helt sikker på at alt er borte, noen rester finnes kanskje her og der. Noen kan ha kopiert ting og lastet ned ting. Noen sitter kanskje på en backup, men ofte veldig ofte blir alt bare borte.

Det er trist synes jeg.

Det er litt derfor jeg skriver dette – så blir ikke alle spor av Christiania Teater helt borte.

Og her kan dere se publikums reaksjoner på forestillingen Skjønnheten og Udyret.
Film av min gode venn Bjørn Bangvoll fra det Ok Film



Christiania Teaters vakre fasade. Foto: Ole Haug, filmfotograf, sønn og god hjelper



onsdag 27. april 2016

Redd for å glemme

Jeg har mange prosjekter - mange dreier seg om å skrive.

Et av dem er å skrive dagbok. Jeg vil skrive dagbok fordi jeg er redd for å glemme – er faktisk veldig opptatt av å huske, nøyaktig hva som skjedde, hva jeg følte og hvem menneskene jeg traff var. Nå som jeg nærmer meg 48 år og har gjort så utrolig mye, kjent så mange og opplevd så mye rart er jeg klar over at jeg egentlig har glemt det meste.

Jeg prøver å skrive bare for meg selv  – i et worddokument eller i en vakker bok dere jeg bruker fine penner med flotte farger. Jeg har lyst til å ha disse bøkene etterpå, så jeg kan lese i dem, men jeg liker ikke å skrive dem. Det er vanvittig uinspirerende å skrive noe som ingen kan lese. Jeg er vant til å skrive for at noen skal lese. Jeg trenger å se for meg en eller annen mottager ellers blir inspirasjonen helt borte. Jeg liker best å kunne legge inn noen bilder også sånn at ting ser litt fint ut.

Så etter en pause har jeg tatt i bruk denne bloggen igjen. Jeg la den ned en stund fordi jeg syntes den var for teit og for privat og – er jeg klar over ikke har noen lesere. Jeg får aldri noen kommentarer og det er svært få som leser innleggene. Det er noen innlegg som blir lest fordi jeg har skrevet om ting folk søker om i Google - private sykehjem spesielt, men de fleste innleggene har ikke noen lesere å snakke om. Det er helt greit, eller strengt tatt å foretrekke. Her har jeg lyst til å skrive det jeg vil uten alt for mye selvsensur og jeg skriver virkelig for meg selv. Selv om jeg publiserer. Det er bare det, har jeg innsett at dersom det skal bli noe skriving for meg selv som må jeg skrive noe som andre kanskje leser.

Men om du skulle sveipe innom så er det selvsagt hyggelig. Veldig hyggelig og kanskje du synes at noe av det er gøy å lese også.

fredag 10. juli 2015

47 år


I går fylte jeg 47. Tiden går ja.

Linnéa og Matthew feiret sammen med meg på Lille Herbern med bugnende skalldyrfat. Det var ikke varmt å sitte ute hele kvelden men likevel en fin sommerkveld ved fjorden.

I dag skal de to avgårde for å bestige Gaustadtoppen. Linnéa var innom meg på morgenen i dag og hentet telt og fjellstøvler. Teltstengene til tunnelteltet vårt er på mystisk vis forsvunnet. Jeg har det siste året hatt to teltturer der jeg oppdaget at teltstengene var borte. Først på Nordmarka Classic med Frogner Høyre. Da jeg kom hjem lot jeg meg overtale til å kaste teltet uten stenger fordi vi hadde et tunneltelt til i kjelleren. Neste gang jeg dro på tur tok jeg med det teltet i trygg forvisning om at teltet uten stenger var kastet. Og så hadde ikke det teltet stenger heller. Linnéa og jeg envendte derfor kjelleren etter stenger, hun mente at de lå løst et eller annet sted, men vi fant dem ikke. Heldigvis fant vi et gammelt lite hustelt med stenger. Klok av skade tok vi det likevel med ut i bakgården og slo det opp. Stengene fungerte utmerket og teltet var tipp topp, men plugger manglet så det skal Linnéa kjøpe før de drar. Hun skal også se etter stenger til tunnelteltet, vi kastet det ikke denne gangen.

Nå skal jeg jobbe litt i noen timer. Først med Momentumnettsiden og så med Frogner Høyre.


Dagbok fra juli


Lørdag 4. juli 

Jeg reiste til Lillehammer for å besøke Mamma på Skogli rehabiliteringssenter.

Kjørte tog og traff faktisk en hyggelig mann på veien opp. Vi skravlet i halvannen time. Er det tegn på at jeg begynner å bli gammel? Bestefar pleide å treffe nye venner på toget. En gang han reiste fra Ski til Oslo for å besøke oss hadde han med seg en kar han hadde blitt kjent med toget hjem til oss.

En annen gang traff Bestefar en hyggelig kar på toget da han var på vei til en hytte han hadde leid for å fiske. Han og fremmedkaren snakket om fisketuren Bestefar skulle på og om hytte han hadde leid på Bjorli. Togkaren skulle hjem til kone og barn. Bestefar gikk av toget og installlerte seg på hytta. Dagen etter banket det på døren og utenfor stod mannen fra toget. Kona hadde kastet han ut og han lurte på om han kunne få slå seg ned i hytte i noen dager. Mannen fra toget hadde vandret rundt på Bjorli i flere timer for å finne riktig hytte. Bestefar sa ikke nei, og karen slo seg til i Bestefars hytte i tre dager.

Nå vel, mannen jeg kom i prat med var bare 41 år. Vi utvekslet ikke adresser, men skiltes med et håndttrykk.

Ganske hyggelig med folk som er litt sosiale. Tror det var lettere å komme i prat med folk før i tiden. De fleste er også enige om at det var veldig sosialt i røykekupéene på toget. Mamma forteller at hun pleide å reise i røykekupéen selv om hun ikke røyker.
Mamma og jeg tok bussen inn til Lillehammer sentrum, ruslet litt rundt og spiste middag på Dinner 68. Hun så strålende ut og virket etter forholdene å være i god form. Det var vanvittig godt å se.
Jeg var på vei til Mamma som var på rehablitering.

Mamma fikk et hjerneslag natt til 21. juni. Det var veldig skremmende. Pappa fikk hjerneslag for fire og et halvt år siden. Er det noe som skremmer meg er det hjerneslag.

Mamma er en tøff dame -
hun ville gjerne inn til Lillehammer.
Hun kunne absolutt gå.
Hun ringte meg klokken to om natten, og sa at hun hadde våknet og ikke kunne gå. Jeg kastet meg i en taxi og vi reiste rett til legevakten. Vi skulle ha ringt etter ambulanse. Heldigvis var vil likevel raske nok til at hun fikk behandling fort nok med blodfortynnende.

Legene på legevakten sendt oss raskt til Ullevaal. Der stod et team på seks personer klare, de kom faktisk ut og hentet Mamma. På 15. minutter hadde de målt bliodtrykk, satt inn to venefloner, tatt blodprøver, temperatur, puls, foretatt nevrologiske undersøkelser og tatt  CT av hodet hennes. Før det gis blodfortynnede må legene forsikre seg om at det ikke er en hjerneblødning. Det var det heldigvis ikke. Jeg kan ikke beskrive hvor redd jeg var mens jeg ventet utenfor CT-rommet. Jeg skjønte uten at noen sa noe til meg at de mistenkte både blødning og svulst. Kort etter fikk hun blodfortynnende og ble ikke lengre betegnet som i akutt fare. Utpå formidddagen ble vi derfor flyttet først til akuttmottaket, og så til slagavdelingen på Lovisenberg. Hun var forsatt svært ustø. Høyre side var liksom borte.

Hun kunne ikke gå uten å skjene rett ut til høyre og når hun stod og legen holdt henne i skulderene og slapp begynte hun bare å tippe over til høyre. Så hun måtte bruke rullestol til å begynne med. Men allerede på kvelden på søndagen gikk det bedre og fra tirsdag morgen droppet hun rullestolen helt og var i gang med trening, til og med i trapper.

Fredag 26. juni ble hun utskrevet til rehabilitering på Skogli. Broren min kjørte henne opp.  Senere på kvelden besøkte sønnen min henne, han var tilfeldigvis og gjorde opptak til "Alt for Norge" på Lillehammer. Tirsdagen var broren min og familien innom henne på veien oppover til Fauske, men jeg fikk ikke besøkt henne før lørdagen etter. Reisetiden fra dør til dør er på syv timer fant jeg ut, og etter en uke jeg stort sett tilbrakte på Lovisenberg hadde jeg ganske mye å ta igjen på andre fronter.

Det var vanvittig godt å se at hun var i så god form.

Vakre Norge

På turen hjem var jeg i strålende humør og drev og fotograferte ut av togvinduet. Jeg lagde sågar en liten live-sending av landskapet med Periscope.



5. juli

Jeg trodde sommeren skulle vare evig og satt bare inne og jobbet hele dagen. Fikk ikke med meg værmeldingen - det angret jeg på når jeg så uværet som var varslet fra mandagen.

6. juli

Jeg møtte Linnéa - hun var akkurat kommet hjem fra New York-turen med Oslo Kammerkor. Vi spiste lunsj på Broker men uværet brøt løs.

Hun hadde mye å fortelle fra veldig tøffe konsertdager omtrent helt uten pause. Da koret sang i Carnegie Hall var hun så sliten at hun faktisk hadde en blockout i noen sekunder. Hun stod helt ytterst på scenekanten da alt ble svart. Hun kunne fort ha falt ned. Flere av de andre i koret opplevde noe av det samme, men de 15 minuttene solostykket til koret varte var likevel verdt det tror hun,

Linnéa sang sågar en veldig lang tone på slutten helt alene og det gikk veldig bra. Folk hadde faktisk snakket om akkurat den tonen etterpå. Komponisten til stykket satt i salen og Linnéa kunne se at han gråt.

Jeg har fått katt

Mammas Gråpus har flyttet hjem til meg mens hun er på Skogli. Gråpus er ni år, og hun bodde hos oss de første 4 årene av sitt liv, men i de siste fem har hun vært Mammas katt. Gråpus måtte nemlig flytte ut fordi den andre katten vår Duchess, som var blitt gammel, pluteslig ikke tålte synet av henne og gikk rasende til angrep.

Dyrlegen trodde at Duchess hadde hatt et hjerneslag og ikke kjente igjen Gråpus. Hjernesalg forfølger oss. Uansett så måtte Gråpus rett og slett flytte. Det gikk ikke an å ha de to sammen lenger. To år senere døde Duchess, men Mamma og Gråpus hadde blitt så glade i hverandre at Gråpus ble boende hos henne.



For første gang på 28 år levde jeg uten katt i huset. Jeg er så mye borte og med "ungene" ute av redet ville én innekatt være dårlig gjort. Så jeg måtte ha skaffet meg to nye katter og det har jeg foreløpig ikke gjort. Hyggelig å ha Gråpus hjemme igjen for en stund da. 

Hun kjente seg igjen med en gang og trives godt. Jeg slanker henne. Det har ikke Mamma hjerte til, men hun har blitt alt for tjukk, så noe må gjøres det er helt klart. Jeg har tre uker på meg. Hun er glad i basilikum, så jeg har gitt henne den flotte basikumen min, som ikke er like flott lenger etter at Gråpus begynte å beite på den,

Plan

Løpende oppdatering av artikkel

Klokken er snarrt 12 og planen er å jobbe 1 time med data og en time med huset og annet. Kokken 1900 får jeg besøk og myr må fikses.


  • Jeg må ha laptop klar på kjøkkene
  • Støv frie vinglass
  • Ha kjøpt inn noe snacks - ost og kjeks? Vannmelon?
  • Huset må være på stell
På data fronten er det mange tasks - jeg prioriterer slik

  • Publisering av Momentumartikkel - check V
  • Ferdigstille digitalt program Frogner Høyre
  • Sende nyhetsbrev Frogner Høyre
  • Publisere PDF-er med Livsglede
  • Begynne på operasjonell valgkampplan
  • Forberede CRM-system for medlemmer - se på Arkon
  • Jobbsøknad til Visit Sweden
  • Analytics til Momentum
  • Yoast til Momentum
  • Ok - klokken er 12 vi kjører. Setter på alarm hvert. 15 minutt og oppdaterer.

Bare digresjon - det er 5. juli. Ole er på Bali, Linnéa er hvert øyeblikk tilbake fra New York. Jeg var i Lillehammer i går og besøkte Mamma. Vi spiste middag på Dinner 68. Jeg glemte brillene mine.

1230 
  • Nettsak publisert http://www.momentum.nu/ic2a-presentert-for-et-samlet-protesebrukermiljo
  • Mail om publisering sendt
  • Mail om sak publisert som privat sendt
1255

Det ble bare digresjoner - fikk en melding fra Anee Karin Lee om at hun var blitt intervjuet i Dagsavisen om 4. julifeiringen i Frognerparken i går. http://www.dagsavisen.no/helg-nye-inntrykk/ettertanke/feirer-usas-nasjonaldag-i-frognerparken-1.372477
  • La ut lenke på Frogner Høyre på FB og Twitter
  • Sendte melding og spurte om hun ville skrive en nettsak
  • Linnea har landet på Gardermoen - fikk medling. Hun kjøper ikke røyk til meg, for hun har brukt opp alle pengene sine i New York. Good Girl! Hun ringer snart. Brukte litt tid på å chatte med henne
  • Sendte to takkemailer til Hans - som har publisert presentasjoner av 18 av 21 BU-kandidater.
    http://www.frognerhoyre.no/bu-kandidater-2015/
12-1300 - tid for husarbeide og sånn

Plan
  • Ut av morgenkåpe
  • Dusj
  • Litt hårfjerning
  • Dagnes outfit 
  • pluss alt jeg rekker
NB - må huske å lukke vinduet på kontoret. Så Gråpus ikke hopper ut av vinduet. Det er veldig varmt og hun røyter mye og får tover i pelsen. Jeg har en neglsaks ved siden av tastaturet og når hun kommer for å kose sniker jeg meg til å klippe av en dott i nye og ne. Hun hater å bli holdt fast, så det er en utfordring. I går hadde vi en reglerett slåsskamp, men vi er venner igjen nå. En gang måtte hun faktisk til dyrelege og få bedøvelse for å bli barbert. Tovene blir større og større og kommer helt inn til skinnet om vi ikke passer på. Det lugger forferdelig for henne og hun blir nesten invalid. Tror jeg har fått bort det mest nå.

Status 1324
  • Ikke dusjet - men satt alt i oppvaskmaskin og startet
  • Men i hvert fall startet en oppvaskmaskin og ryddet skikkelig på kjøkkenet,
  • Lukket vinduet - pokker så varmt her ved dataen
  • Sjekket arbeidet til Hans - oppdaget flere feil...
  • Så jeg begynte å fikse litt og dessuten lage en mal til Hans og Johan. De tror kanskje at det ikke tar tid, men det tar ganske mye tid så... men er jo litt viktig når de andre sitter og jobber, og i det lange løp sparer vi tid. 
  • Fortsatt i morgenkåpe
Status 1630

  • At ting ikke går som planlagt er nesten selvsagt. Linnéa ringte hadde ikke regnet med at hun var så pratsom og vi snakket i tre kvarter. Jeg trodde hun skulle gå rett å legge seg på grunn av den lange reisen og jetlag, men hun er fast bestemt på å holde seg våken til i kveld for å få vanlig døgnrytme snarest mulig. Dermed måtte og ville jeg prioritere henne foran alt annet.
  • Da jeg var ferdig med henne var klokken blitt nesten halv fire, og jeg følte for å prioritere å prøve å bli ferdig med programmet. Så spurte avtalen min om å utsette og det sa jeg absolutt ja til. Det begynner å bli vanvittig hett å sitte her.
  • Jeg kunne sette ned tempoet
  • Er fortsatt i morgenkåpe
  • Har bare siste kapittel igjen av programpublisering
  • Begynner å bli sulten tror jeg spiser
  • En god del av de planlagte oppgavene... spesielt frenetisk vasking av huset kan utgå puh....
    men kanskje skal vurdere å gjøre litt når jeg har spist, og faktisk er ferdig med programmet og mailen.
  • Ja og så har jeg publisert en "Med hjerte for Frogner"-sak på Face 
Status 1830

Ble sittende med SoMe - skrev et innlegg mot folk som mener at bikinioverdel på småbarn er seksualisering. What? Og så postet jeg et innlegg på egen vegg om at vi som kronisk er sent ute ikke er håpløse, men håpefulle, men mest av alt snakket jeg med Ole på Bali på chat en halvtimes tid. Og så fikk jeg en oppgave til dalende i fanget, å publisere en artikkel fra Claes om de svenske polititroppnene under andre verdnenskrig.





søndag 22. mars 2015

Livmestring

Dette har kanskje blitt til rar en livsmestringsblogg tror jeg.

Artikkel om Anne Grete Solberg på Bertrand.no

Jeg har lurt litt på hvorfor jeg fortsetter å skrive - om meg selv - ganske navlebeskuende egentlig. Vi har vel blitt sånn mange av oss selvopptatte og egofokuserte.

Det er litt forstemmende, men til daglig er ikke jeg så veldig selvsentrert tror jeg og håper jeg.  Jeg mere løper rundt hals over hode og prøver å gjøre alle til lags.

I dag leste jeg tilfeldigvis en artikkel om Anne Grete Solberg som ble skutt av sin eksmann og nesten miste livet - hun mistet en skulderen og armen - og fikk hoften knust. Hun måtte lære seg å gå igjen og hverdagen er full av utfordringer.

Nylig gav hun ut boken
"Et helt menneske i en halv kropp. En historie om mestring"

Et helt menneske i en halv kropp
I boken gir hun deg sine egne ti strategier for mestring:
1. Være ytre og indre motivert
2.Være et ansvarlig menneske
3. Handle målrettet
4. Kartlegge muligheter
5. Stille forberedt
6. Akseptere feil
7. Skille fakta fra følelser
9.Tåle å bli avvist
10.Se døden som en del av livet

Meget gode strategier

Jeg synes Anne Gretes strategier er de beste jeg har sett. I intervjuet sier hun også: 

"Vi lever livene våre alene og vi kommer til å dø alene. Det var deilig å virkelig ta det inn over meg. De skadene jeg hadde fått var mine alene. Armen kom ikke til å vokse ut igjen, og det var bare mitt ansvar å gå ut og ordne opp i dette her. Utsagn som «ingen klarer alt alene, sammen er vi dynamitt» er jeg uenig i. Å erkjenne at vi klarer oss selv skaper sterke mennesker. Støtte er fint, men å tro at andre kan gjøre noe som helst for å fikse problemet ditt kan bremse deg. Hemme deg. Når du erkjenner det blir det også lettere å bety noe for andre. Ikke minst i par-relasjoner. Det å ha sitt eget liv, betale selv det livet ditt koster… når to sånne partnere finner hverandre da er det ikke mer å krangle om. Mange blir avhengige av kjærligheten, men det er ikke farlig å bli forlatt eller avvist. Det gjør vondt, men det fins ikke farlig så lenge du har deg selv. Vi har en tendens til å eksternalisere; vi skyver ting over på andre og gir dem skylden hvis det er noe vi ikke klarer."

Det ligger nok ekstrem styrke i anerkjenne og akseptere at vi lever livene våre alene og at vi skal dø alene, i å slutte å forvente, kreve og ønske seg så mye av andre mennesker. Når vi forstår og aksepterer at jeg er alene og du er alene, kan vi også kanskje virkelig elske andre for den de er ikke og ikke hva de er for oss.

Rart

Jeg kjenner Anne Grete Solberg litt. Hun er en venninne av en venninne. Jeg traff henne senest på torsdag i forbindlese med lanseringen av romanen til Stein Arne Nistad. Han er mannen til venninnen. Tilfeldigvis oppdaget jeg at Stein Arne Nistad skulle lansere sin første roman "Seks dager i april" på Nobels Fredssenter. Jeg oppdaget det fordi jeg lette et spennende sted i bydelen dere Frogner Høyre kunne ha redaksjonsmøtet sitt. Vi har besluttet å ha redaksjonsmøtene rundt omkring i bydelen, for å treffe folk og samtidig kunne skrive om spennende steder i bydelen. Etter omvisning på Nobels Fredssenter og avholdt møte, ble noen av oss igjen for å få med oss boklanseringene og få et intervju med Stein Arne som bor i bydelen. Fotografen og jeg ble rett og slett invitert med hjem til forfatteren på lanseringsfest og vi ble med. Anne Grete Solberg var også der og snakket litt om sin bok.  Jeg kjenner deler av historien hennes fra før, siden hun var konfransier for boklanseringen til Stein Arne hadde jeg tidligere på ettermiddagen fortalt de andre i redaksjonen om historien hennes, som de syntes var forbløffende.
Forrige uke var en stressende og dårlig uke for meg. Boklanseringen var i grunnen den største oppturen. Hele uken forventet jeg meg masse ting av andre, følte meg sviktet, alene og trist. Anne Gretes livsvisdom og strategier var akkurat det jeg ikke hadde, men hadde trengt den uken. Men etter at uken var over fikk jeg plutselig en slags ro over meg og noe sa meg at jeg burde stresse ned og la ting være som de var, akseptere og ikke forvente meg så mye.

Og plutselig i dag ser jeg altså en stor artikkel om henne og boken og den er ikke publisert hvor som helst, men på Bertrand.no - på nettstedet som sønnen min har laget og av firmaet han jobber for.

Av og til opplever en slik serendipety - meningsfylte tilfeldigheter som kommer samtidig. Eller er det ikke tilfeldigheter? Er det en en mening med det? Er det sånt som skjer når man slapper litt av og flyter med strømmen og lar ting skje mens man følger åpent og oppmerksomt med? 

Av og til tror jeg på det - en slag flyt og mening. Da blir jeg veldig glad. I dag tror jeg på det.
Heia Anne Grete Solberg!


I dag & en får værra som en er nårn itte vart som en sku

Det er kun dagen i dag som teller - som egentlig finnes

All kraft er i nuet sier de på Hawaii
All kraft og all energi eksisterer akkurat nå og bare nå!

Kjenner du til Huna? Den en livsfilosofi fra Hawaii? Jeg liker den veldig godt.

De syv fundamentale prinsippene er:


  • IKE – The world is what you think it is
  • KALA – There are no limits, everything is possible
  • MAKIA – Energy flows where attention goes
  • MANAWA – Now is the moment of power
  • ALOHA – To love is to be happy with
  • MANA – All power comes from within
  • PONO – Effectiveness is the measure of truth


  • For mange år siden gikk jeg på Huladans hos Anne-Kristine Tischendorf på Aloha Senteret
    Dansen, sangen og filosofien gjorde stort inntrykk. Jeg har aldri glemt det.
    Høyre er Norges viktigste politiske verksted

    Nuvel - til nuet

    Jeg lager en side på Frognerhoyre.no om Høyre som landets viktigste politiske verksted i all hast.

    Hensikten var å kunne kaste en lapp fra stortingsrepresentant Mudassar Kapur om å sende inn innspill til han i jakten på tidstyver. Jakten på tidstyver er et av prosjektene til Høyre for å være Norges viktigste politiske verksted.

    Jeg tenkte å lage en samleside om politisk verksted med informasjon om tidstyvprosjektet og andre prosjekter som likestillingsutvalget.

    Men da jeg begynte å jobbe med å se på tidstyvprosjektet oppdaget jeg at det var større og mer omfattende enn jeg trodde. Jeg fant regjeringens tidstyvdatabase og leste om milepæler i arbeidet fremover.

    Dermed gikk ikke ting så fort som jeg trodde, og jeg måtte lage to sider. Det er alt for lite fokus på alt det fantastisk gode arbeidet regjerningen gjør.

    Om Regjeringens Tidstyvprosjekt
    Så derfor handlet det plutselig om Regjeringens Tidstyvprosjekt og ikke så mye om Høyre som politisk verksted.

    Sånn er det for oss som er effektive men lette å avspore. Jeg KAN kaste lappen fra Mudassar Kapur, men jeg må også poste saken på FB-pagen min. Dessuten saken om Høyre som Norges viktigste politiske verksted på Frogner Høyres page.

    Jeg tvitrer også jeg.

    Ja, ting tar litt lengre tid. Innskytelser og innfall det er meg i et nøtteskall.

    Men fikk da laget ferdig hele kjøreplanen til Webforum og sendt til hotellet. Har mailet alle sponsorene om fremmøte og detaljer. Begynt å sende e-poster til alle foredragsholdere om tidspunkt for innsjekking. Har avklart med alle som skal jobbe på Webforum og sendt kjøreplanen

    Optimist igjen

    Jeg hadde en tøff uke forrige uke. Følte meg fryktelig alene. Folk jeg trodde skulle hjelpe meg med ting, hjalp meg ikke. Alt ble overlatt til meg - jeg ble stresset, sliten og trist. På mandag fikk jeg endelig hvilt ut og da jeg kom til meg selv etter å ha sovet og sovet følte jeg meg merkelig rolig og nesten forklaret. Jeg var ikke glad, men jeg var uthvilt og rolig. Veldig rolig. Det var deilig. Nå ser jeg ganske lyst på livet igjen, er forsiktig optimist. Veldig deilig å ikke være stresset. Ting får gå som de går og jeg er som jeg er.
    - En får værra som en er nårn itte vart som en sku
    Synger jeg med Ola Ivars - det ligger dyp livsvisdom i det for meg akkurat nå. Jeg kunne ha brydd meg mindre om at alt blir perfekt, jeg skulle tatt på meg mindre ansvar, jeg skulle ikke latt meg såre så lett, jeg burde ikke bli sint - aldri bli sint, jeg må ikke være urimelig, jeg må være flinkere til å takle kritikk, jeg må være mer strukturert og målbevisst. Jeg må, jeg må ikke, jeg må... tenker jeg.

    Men nei - jeg er som jeg er. Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg er ganske så uperfekt og har noen dårlige dager, men det får være bra nok.
    - En får værra som en er nårn itte vart som en sku - inni er vi like både je og du. 
    En får værra som en er nårn itte vart som en sku - ingen er da helt perfekt.
    Akkurat nå tror jeg i hvert fall på det.

    mandag 9. mars 2015

    For å endre vaner må du kjenne dem

    Dette er faktisk et ledd i å kartlegge rare vaner og ikke minst uvaner sånn at jeg kan endre dem.

    Bertrand (Erik Bertrand Larsen) fra TV3 og boken "Helvetsuka" blant annet sier at man bør kartlegge vaner. Han er forresten sjefen til sønnen min og sønnen har filmet mye av av TV-serien. Siden jeg ikke har råd til å ha Bertrand som coach - bruker jeg sønnen en del i stedet. Klok kar,

    Kom just på en merkelig ting jeg gjorde da jeg var og besøkte broren og svigerinnen her om dagen sammen med faren min. Forrige gang jeg var hos dem hadde jeg glemt noen nye svarte ullvanter der. Jeg tenkte på å spørre etter dem, men jeg gjorde det ikke. Det virket så slitsomt liksom og jeg ville ikke bry dem tror jeg.

    Håpløs person på mange måter men... 

    Ok - så har jeg merkelige vaner.

    Likevel hvem andre har startet en vaskemaskin som er ferdig klokken 0425 og har spist indrefilet med stekte epler og løk til frokost.

    Og hvem har i tilleg jobbet for en kunde i et par timer - testet et par skjemer for for innmelding i en forening via nett - bestemte seg for en løsning, laget skjemaet og mailet kunden. og tatt backup av den gamle løsningen til kunden når klokken har blitt kvart over fem?

    Det hadde jeg og da var tiden inne for å begynne å pakke til femmilsaksjonen. Roterom, kiste i gangen, kjeller og kjøkkenskap ble endevendt. Jeg pakket stekpanner, kaffekjeler, bestikk, tallerkner, maglite, hodelykt, ekstra batterier, to tykke vintersoverposer, tradisjonelle liggeunderlag, vanntette pledd, sitteunderlag av isopor, sitteunderlag av tovet ull, digre ulltepper, fleecepledd og ullpledd, doruller, tørkeruller, Høyrejakker, opptenningsved, tursag, turøks, tennbrikketter, stormkjøkken, rødsprit, turkniv, og norsk flagg for det meste i vanntett forpakning og det meste til andre folk.  Jeg pakket ekstra regntøy, hvem vet og vasket pulken og skylte og vasket de store termosbeholderne.

    Ikke så rart kanskje et huset ikke alltid er helt på stell. Vips var klokken syv og det var å gjøre seg klar til å dra avgårde til frivillig innsats i Holmenkollen. Pakke en lite dagstursekk med varme klær og låse døren 0730. Jeg har egentlig ikke turt å si til noen at jeg har meldt meg som frivillig hos Skiforeningen som medhjelper til forberedelsene i forbindelse med Holmenkollrennene,

    Jeg dro opp dit og drev og monterte skilter sammen med en dame, alt var forvirring og det gikk veldig tregt. Jeg var litt grinete for det føltes litt meningsløst ut, mye av tiden gikk med til venting. Så var det lunsj, lappskaus i et iskaldt telthus som visstnok kostet en million å bygge og som skal tas ned når helgen er over. Folk så ut til å jobbe ulidelig sakte. Noen 3-4 stykker så ut til å bruke en time på å sette opp et bord, legge på en duk, og hente to gryter med lappskaus.

    Så kunne jeg dra hjem og nå tar jeg meg en time på øyet. Så kan jeg jobbe en time, pakke litt mer i en time, shine huset litt, henge opp klesvasken og shine meg selv etter beste evne til representantskapsmøtet i Oslo Høyre klokken seks.

    Note to self: Innimellom har jeg prøvd å overtale Ole til å følge pappa på Voksenopplæring i dag, siden det kræsjer med repskap og mamma ikke kan fordi hun skal til tannlegen. Ole prøvde å få det til men Bertrand skal flytte kontoret de har på Grønland til hovekontoret i Vika i morgen og han må pakke i kveld. Derfor måtte jeg ringe og avbestille spesialtransporten og ringe og gi beskjed til Paulus om at pappa ikke skal på Voksenopplæringen i dag. Dernest gi lærer, Liv beskjed om at han/vi ikke kommer. Jeg skrev mailer til kunder på mobilen og skaffet et gunstig tilbud på leie av lavvo - hvis vi blir mange på nattstanden. Folk er trege med å melde seg på, så jeg vet ikke helt. Jeg har lest over tekster til de to flyerne vi har jobbet med - en på polsk og en om idrettsbyen Oslo. Det ble riktig bra og snakket med kampanjeledern i Grünerløkka Høyre og tannlegen min. Jeg måtte avbestille morgendagens time fordi jeg må jobbe og dessuten skal på kurs i prosjektstyring.

    Føler meg fortsatt litt håpløs men kanskje det hjelper med litt søvn. Veldig fin utsikt i Holmenkollen dag og herlig vær i dag. Deilig med frisk luft og lappskausen var god.

    Veldig uperfekt person

    Jeg prøver faktisk å være "litt perfekt" men mislykkes

    Bare det er feil i seg selv. Du skal ikke prøve på det. Jeg prøver temmelig hardt men lykkes ikke. Noen ganger sitter jeg inne hele dagen og skriver og fikser på nettsider og røyker når solen skinner ute. Jeg skulle egentlig ha vært ute og gått morgenturen min, men glemmer tiden mens jeg jobber og noen ganger driver med tull.

    Jeg har lett for å la meg trekke inn i diskusjoner på Facebook og liker ikke å gi meg. Plutselig gikk det en time og så rakk jeg ikke den turen.

    Noen ganger, eller strengt tatt ganske ofte er huset et skikkelig rot og den hender at jeg røyker på senga.

    Planene er så gode og jeg bruker mye tid på dem, men mestparten av tiden rekker jeg ikke alt jeg skal. Trening, kultur og ikke minst husarbeid lider.

    Og jeg hater hår på leggene og sånn, men gidder jeg å ta det bort om vinteren - hvis jeg ikke skal på en mulig date (det skal jeg aldri) eller skal trene og må skifte i en fellesgarderobe (trene gjør jeg jo strengt tatt veldig sjelden - noen ganger dropper jeg treningen fordi jeg har hår på leggene og noen ganger går jeg på treningen i treningsklær og dusjer hjemme, men siden jeg ikke har tid til å dra hjem etter trening for å dusje så dropper jeg som oftest treningen fordi jeg ikke har fjernet håret på leggene)? Ærlig talt, jeg fjerner håret hvis jeg tror at noen kan komme til å se leggene mine.

    Nå er klokka to og jeg skulle ha lagt meg, men det har jeg ikke gjort. Jeg skal stå opp igjen om en time.

    Dette er planen min:
    • Stå opp 0300 frokost og finne klær for dagen, dusje og sånn
      Skal spise en biff som jeg ikke orket å steke i dag. Skulle spist purre hele dagen og litt kjøtt til slutt. Rekker ikke purre i morgen tidlig - blir bare biff. Liksom ikke like sunt,
      Klæren ligger hulter til bulter på gulv. Har forresten en haug jeg tok ut av vaskemaskinen og la på gulvet på roterommet for å henge opp og som har tørket der i haugen på gulvet. De må vaskes på nytt igjen selvsagt så dem kan jeg ikke bruke. I maskinen ligger også noen klært som er vasket men ikke hengt opp som jeg ikke tør å titt på akkurat nå i tilfelle de er råtne, for det er noen av mine beste klær, som skulle vært håndvasket og drypptørket.
    • 0330 Momentumarbeid - arbeid for en kunde
      Jeg er på etterskudd - uff, uff
    • 0530 Generell ryddig – finne frem turutstyr som er i leiligheten og spre ut på stuegulvet
      Overflatisk rydding som gjør leiligheten noenlunde presentabel siden jeg får besøk av en som skal hente turutstyret. Jeg kan spraye litt på badegulvet og tørke med en engangsmobb, Langkosten er gått istykker og den billige støvsugeren min bråker så jeg får vondt i hodet.
      Jeg får kaste ut en del søppel og late som om jeg kildesorterer. Jeg prøver, jeg kildesorterer halvparten av lyspærene og jeg tar med meg en del glass og kaster i glasskonteiner, men ærlig talt går mye i restsøppel jeg.
    • 0600 Gå i kjelleren og hent pulk og masse annet
      I alle hemmelighet synes jeg kjelleren er litt skummel om kvelden og når det er mørkt ute, men klokken seks er der vel litt lyst?
    • 0615 Organisering av ting
      Spre flere ting på stuegulvet og deretter pakke i sekker og bager
    • 0715 Gjøre meg klar 
      Innlagt sikkerhetsmargin - jeg begynner aldri å gjøre meg i stand i tide og jeg er alltid tregere enn jeg tror, men jeg lever i håpet og tror det skal bli annerledes. Pleier å starte for sent, bli ferdig forsent og stresse vanvittig,
    • 0730 klar til avgang Holmenkollen
      Dersom jeg rekker dette.. så har jeg god tid. Da rekker jeg å tusle til Narvesen for å kjøpe billett og snakke litt med mannen i bak disken, jeg rekker å kjøpe en kaffe og en croissant på Kaffebrenneriet ved trikken også. På banen til Holmenkollen kan jeg sove i 20 minutter uansett hvor svett jeg er når jeg kommer ditt. Og jeg har ganske god tid på å gå opp til Skiforeningen og finne ut hvor jeg skal møte folk og komme dit i en rolig og behersket tilstand. I virkeligheten kan det fort - er ofte sånn at jeg ikke rekker den banen jeg planla og derfor må løpe som en gal opp bratte bakker mens svetten siler. Jeg kommer fem minutter for sent og nirøyker utenfor døren før jeg går inn selv om jeg vet at det lukter røyk av meg og at jeg ikke burde.
    Jeg har egentlig ikke begynt å fortelle om alt jeg ikke får til. 

    Det værste er at jeg faktisk prøver.

    Jeg vil være velorganisert, rolig og med full kontroll, jeg vil at kroppen min untatt hodet og øyeområdet skal være rensket for hår. Jeg vil at leiligheten skal egne seg til en bankett når som helst og jeg vil legge meg om kvelden og sove nok.

    Dette er en logg

    Om du ikke visste det, så er ordet blogg en forkortelse av av "weblogg". Dermed så er Bajazzlogg perfekt i og med et det er en logg jeg skriver mest for meg selv.

    I dag
    Jobbet til seks i dag morges og sov derfor til ti.
    Den forsømte Grønlandsbloggen
    Løp ut og kjøpte kaffe og croissant - jeg vet, bør ikke spise for mange sånne, men det er noe av det beste jeg vet.

    Kastet meg ned foran data
    Jobbet med tekst til en polsk flyer
    Sendt mail til en kar i DNT om å låne en lavvo
    Oppdatert Grønlandsblogg - ja da jeg skal til Grønland om noen år og har tatt flere skritt i år.

    Mailet med to kunder om møter og oppdateringer av nettsider

    Bestilt taxi til pappa i dag.
    Snakket med Linnéa om trening på torsdag eller fredag og at hun ville være med på pappas trening.

    Prøvd å få kontakt med Diakonhjemmet for å sjekke ut muligheten for bassengtrening for pappa, sitter nå i kø til hjelpemiddelsentralen for å sjekke om vi kan få lånt et ståbrett, eller en egen turner som det heter til pappa og skriver dette med en hånd mens det ringer og ringer. Fikk svar nå, men, det var feil nummer, fikk riktig nummer til avdeling for midlertidig utlån, men arg de har ikke slike ståbrett, så da må det søkes gjennom ergo og fysioterapeut. Det tar desverre litt tid.

    Divergens
    Jeg lar meg stadig avlede til å legge en masse jobb i ting jeg ikke hadde planlagt så i dag ble det en side med en samling av Høyreblogger ved hjelp av RSS og så ble det en side/artikkel om organisasjonen i Oslo Høyre og side- og søsterorganisasjoner. Resultatet er jeg fornøyd med, men jeg haddde planlagt å gjøre litt andre ting egentlig.

    Har brukt den samme RSS-widgeten til å hente inn min egen bloggfeed på bystyrekandidatpresentasjonen av meg selv på Frogner Høyre.no også.

    Og med seriøs politikerblogg må det politikerpage på FB til. Da folks er det alvor. Jeg skal prøve å bli valgt inn i bystyret og jeg skal fortelle om det og fortelle om det og fortelle om det til alle som vil høre og alle som ikke vil høre. Temmelig skummelt. Tenk om ingen liker siden og den blir en flopp, men sånn er det å stille til valg. Det er åpnet og hvem som helst kan se hvor mange stemmer du fikk i all fremtid. Det er å kaste seg ut på dypt vann, men klart. Du kan stå langt nede på listen og si at du ikke regner med å komme inn, si at du ikke prøver noe særlig og bare er listefyll, men når du lager blogg og FB-page så viser du alle at du virkelig vil og går for det. Det er da det er kjipt å tape.

    Kan hende jeg ikke lykkes, men jeg har ikke tenkt å ikke prøve og har heller ikke tenkt å si at jeg ikke prøvde.