onsdag 3. oktober 2012

Hvorfor blir rehabiliteringspasientene "glemt"

Jeg leste med glede Erna Solbergs kronikk "Nye ideer, bedre tilbud til pasientene" som stod på trykk i Bergens Tidende 27. september 2012Kronikken er pulblisert på bloggen til det jeg håper blir Norges neste statsminister. Jeg skrev en lang kommentar i kommentarfeltet, men konkluderte med at den ble for lang selv til meg å være... så jeg la inn bare en liten del. Jeg ble imidlertid så begeistret for mine egne konklusjoner at jeg måtte ta vare på alt sammen og legge det ut her.

Før eller senere blir det store flertallet av oss syke, gamle, pleietrengende og verdifulle for samfunnet!


Denne kronikken var god lesning. Jeg er 100 prosent enig, men det er en pasientgruppe som sjelden nevnes og det er rehabiliteringspasienter som har kompliserte eller sammensatte skader, for eksempel slagpasienter med større skader, men med rehabiliteringspotensiale. Mange sykehjem tar godt vare på de eldre som kanskje ikke skal rehabiliteres, men rehabiliteringsplasser i sykehjem er det svært få av. Pasienter har heller ikke noen rett til å velge rehabiliteringssted, og om kompetansen er manglende når det gjelder andre oppgaver i sykehjem er den ofte helt fraværende når det gjelder komplisert rehabilitering på de samme sykehjemmene. En slagpasient for eksempel trenger gjerne kognitiv trening og masse fysioterapi og logoped. Denne typen pasienter blir skrevet ut til kommunen for rehabilitering når tilstanden er medisinsk stabil og de blir ansett som ferdig behandlet på et sykehus. Det betyr i praksis utenfor livsfare. Jeg tror at det er utrolig viktig at det i forbindelse med samhandlingsreformen opprettes rehabiliteringsplasser med en helt annen kompetanse enn det som finnes i dag. Mange slike pasienter hører mer hjemme på spesialsykehus enn i sykehjem. Samhandlingsreformen har et mål om raskere rehabilitering av pasienter og bedre samarbeid, men det fungerer ikke når det ikke finnes kompetanse når det gjelder rehabilitering. En slagpasient som ikke får gode tilbud, stimuli og kontakt med andre blir faktisk raskt sykere i stedet for å bli bedre. Mangel på skikkelig behandling forverrer sykdommen. Er det noe sykehjem er kjent for så er det lav bemanning, lite tid per beboer og så videre og det er derfor nesten ingen mulighet for en slagrammet person til å få noen individuell behandling tilpasset sine problemer eller personlig oppfølging. Ferieavvikling kan føre til null fysioterapi i åtte uker - kommuner er villige til å kalle et åtte ukers opphold midt i sommerferien på en korttidsavdeling som tilbyr rehabilitering for et rehabiliteringsopphold. Det eneste som tilbys er måltider, seng og dusj en gang i uken samt hjelp fra seng til rullestol og påkledning og avkledning. Bortsett fra dette er det ingen aktivitet når fysioterapeuten har ferie.

Ellers i året er fem timer fysioterapi og 2,5 timer ergoterapi det maksimale for en pasient i Oslo kommunes regi. Medregnet i denne tiden er rapportskriving og møter om pasienten. Dersom pasienten trenger hjelp av to for å trene på å gå sier det seg selv at det blir lite trening. Muskler svinner og muskelsvakhet blir et nytt problem pasienten får. Pasienten kan nå få en individuell plan, men den er innenfor disse økonomiske rammene og tilpasses ikke pasienten. Man regner også rehabiliteringspasienten som så kostbar når han heller hun er pasient på sykehjem at man ikke for eksempel kan søke om støttekontakt som kunne hatt mulighet til å snakke litt med pasienten på dagtid. Jeg tar da utgangspunkt i at de pårørende har andre aktiviteter i normalarbeidstiden. Uten aktivitet blir  pasienten passiv og kanskje deprimert noe som videre går pasienten sykere. Til slutt er kanskje pasienten så syk at han eller hun ansees å være uten potensiale. Det virker som om rehabilitering av mer alvorlige tilstander en benbrudd, som kan være alvorlig nok, nesten aldri snakkes om.

Man hører bare suksesshistorier om mirakuløs bedring,  - Var lam fra halsen men nå står han på ski!

Dem som ikke blir rehabiliterte står det ikke noe om, og heller ikke hvorfor. I vår humanistiske verden er det vel verdt å bruke litt penger på livskvalitet også for personer som ikke kan rehabiliteres tilbake til arbeidslivet, enten det er på grunn av alder eller det er fordi man antar at personen ikke kan bli frisk nok til å bo hjemme.

Hjelpeapparatet mener åpenbart at det er sløsing med ressurser å lære en slagrammet person på for eksempel 65 år å trille rullestolen sin selv og dermed selv kunne bestemme hvor han vil være, eller å barbere seg, pusse tenner og vaske seg selv. For en pasient som ikke klarer noen ting selv vil en hver ervervelse av ferdighet bety enormt bedret livskvalitet, For noen pasienter trenger ervervelse av slike ferdigheter, trening, trening og atter trening. Rehabiliteringsavdelinger i Oslo tilbyr ikke en gang logoped som kan hjelpe pasienter med afasi eller andre talevansker slik at de kan lære seg å snakke eller kommunisere på annen måte.

Når det går opp for deg som pårørende, for jeg er det, at noen runder med sjakk under veiledning fører til at pasienten stadig blir raskere og flinkere til å spille. At det er mulig for deg å trene opp en slik ferdighet på noen timer, at han etter to kvelder med korøvelse - han som tidligere ikke kunne snakke, ikke en gang si ja eller nei - plutselig kan synge Musevisa høyt rent og tydelig er det vondt. Vi har skaffet vår far, logopeder selv, fått han inn på voksenopplæringen - derav koret og andre tilbud. Han blir langsomt bedre, men i et år ble han stadig dårligere på grunn av total pasifisering, muskelsvinn og depresjon. Min far var flinkere til å gå rett etter slaget enn han er nå. Da hadde han ikke glemt det ennå og han hadde fortsatt sterke muskler. Nå må han trene muskler og hodet samtidig. Bedringen hos han nå er først og fremst selvheling i hjernen. Han har fått tilbake stadig mer av korttidshukommelsen og husker hva han spiste i går, han vet nå hva som feiler han og husker personnummeret sitt med mer. Ved hjerneslag som får pasienten en hjerneskade som kan heles både spontant og ved trening. Det er ingen egentlig som vet hvor langt slike pasienter kan komme. Hjernens veier er uransakelige og helingsprosessen stopper aldri.

På sykehjem har man gjerne erfaring med demens og mennesker med hjerneslag kan virke/ være demente, men de blir jo gradvis bedre og bedre snarere enn dårligere og dårligere slik som de aldersdemente dessverre gjerne blir.

Likevel blir de blir behandlet og stelt av det samme personalet som ikke har noen forventning om eller erfaring med pasienter som kan bli bedre. De fleste på sykehjem er svært syke og gamle og bor ikke der så lenge. Det er trist å se andre beboere forfalle mer og mer og temmelig raskt. Mennesker som var oppegående, må plutselig trilles rundt og kanskje mates. Det er ikke et stimulerende miljø for en relativt ung slagpasient som sliter med motivasjon og med tro på at han skal kunne bli bedre. Det er ingen rundt han som blir det, depresjon, desperasjon og kanskje sinne over egen situasjon som oppleves som totalt håpløs samtidig som man kanskje er mentalt forvirret i perioder kan bli svært pinefullt. I en slik situasjon hadde det sikkert vært godt med en psykolog, men det er jo helt utopisk å få til sikkert. Min fars mentale smerte øker proporsjonalt med at han blir bedre fordi han forstår sin egen situasjon stadig bedre. Derfor prøver vi å være psykologer, fortelle han at han er blitt bedre, ikke må gi opp og samtidig må prøve å være takknemlig for det som er bra. 

- Hva er bra? Spør jeg og ramser opp - Du får masse god mat, du fryser ikke, du har seng, det kunne vært verre, hva synes du er bra? 
Så sier han
- Det er fin musikk på radioen, Jeg kan se gaten fra vinduet. 

Dessverre ser han fortsatt like trist ut, men jeg er jo ikke psykolog. Jeg er datteren hans og han vil hjelpe meg, ikke være hjelpeløs. Det er ikke helsevesenets skyld at han er syk, men jeg synes at måten han blir avskrevet som en uvesentlig utgift på er umenneskelig og uverdig i dagens Norge. Dessverre er han ikke alene og det er slett ikke han som har det verst. Mange har ikke tre barn, en eks-kone og en samboer pluss to barnebarn som besøker dem flittig. Det store bildet er at det ikke synes å finnes noen strategi for slike halvgamle pasienter som trenger langtidsrehabilitering. Sunnaas er bra sted, men det er for mye yngre mennesker og mer potensielt produktive mennesker. Pappa og mange med han er nok i den situasjonen at de ikke kan bli direkte produktive og dermed er det satt spesielle grenser for hvor mye ressurser man kan tenke seg å benytte for at denne typen pasienter skal kunne få et akseptabelt liv. Jeg forstår godt behovet for å spare penger også i Helsevesenet, at man mener at en del ting får pasienter betale for selv og så videre. Jeg håper og ber om at den neste regjeringen vil gå inn å se på denne helt glemte pasientgruppens problemer. Pappa kan utmerket godt leve i 30 år til og han vil uansett bli en temmelig stor utgift for samfunnet fremover, ingen tvil om det. 

Teksten herfra og ned er ikke lagt ut som kommentar på bloggen til Høyres leder Erna Solberg

Velferd for alvorlig syke mennesker burde likevel ikke måles i kroner, dette er en fokus som er skremmende og leder tankene hen på tilstander hvor det kunne tenkes at man lurer på om man ikke bare kutte utgiften til et minimum men skjære den helt ned.

Noen har gjort det før; Hitler, som drepte handikappede barn, sinnslidende og andre kostnadskrevende elementer på sykehus. Vanlige leger og sykepleiere utførte drapene, tilsynelatende uten å protestere.

Det ble ført heftig propaganda om kostnader knyttet til uproduktive mennesker rettet mot hele den tyske befolkingen.

Avsnittet som følger er hentet fra Sykepleien.no: (som har en grundig artikkel om temaet http://www.sykepleien.no/nyhet/543670/nar-sykepleieren-ikke-sier-nei) 

 "En plakat som ble flittig vist, var bilde av en frisk og sunn tysker som bar en handikappet person på skuldrene. Teksten til plakaten lød: «Det er du som bærer byrden. En fysisk utviklingshemmet koster rundt 50 000 reichsmarks før han fyller 60.» Også skolebøker inneholdt regnestykker hvor man skulle beregne kostnaden ved å ta vare på fysisk og psykisk syke.

Til Hitlers forsvar var økonomien i Tyskland elendig på 30-tallet, det er den ikke i Norge nå om dagen.

Men, også i våre dagers Norge beregner vi kostnader ved pasienter.

Jeg har sett budsjetter fremlegges der det kalkuleres med et positivt resultat fordi man regner med at xx antall sykehjemspasienter dør og man kan få et fint resultat dersom man er restriktiv med å innvilge nye søknader og sånn sett i det minste kan utsette kostnaden mens klagen behandles hos Fylkesmannen og håpe at det tar lang tid. Alt for at budsjettet skal gå i balanse. I slike budsjetter utgjør sykehjemspasienter svært kakulerbare kostnader som er svært åpenbare og byrdefulle. Veien for budsjettopptatte mennesker er ikke lang til å ønske at en og annen pasient skal dø litt før i stedet for litt senere i det minste. Livet deres er jo ikke så verdifullt allikevel, i hvert fall ikke for byråkraten/økonomen.

Mennesker omtales som kostnader og det er helt akseptabelt og vanlig å snakke slik. Det er  knapt noen so, reagerer - dette ble sagt i full åpenhet og med et lite smil. Ingen politikere protesterte. Penger har blitt noe man ikke kan argumentere mot, det er ikke helt stuerent, og hvis du prøver blir du gjerne sett på som naiv og litt dum og tematikken møter ikke noen spesiell interesse.

Kanskje dette er fremtidens samfunn? Den moderne, rasjonelle og effektive måten å tenke på? Jeg håper at Høyre, spesielt, kan få fokuset mer bort fra økonomi og mer over på ikke-økonomiske verdier. Først og fremst på hvert enkelt menneskes ukrenkelige verdi. En kan ikke gradere menneskeverd uten å fra ta absolutt alle mennesker, selv Kongen og Statsministeren litt av sin verdi, om ikke i dag, men hvis de blir syke eller når de blir pensjonerte eller jobber litt saktere, eller tar dårlige valg.

Det er mange økonomer i Høyre, som er dyktige til å forvalte eiendommer og ser nytten av å spare, ikke bruke over evne og så videre i sine egne liv og i egne suksessrike bedrifter. Men samfunnet og livet er ikke en bedrift og uansett så kan ikke penger og god økonomi, som jo er nødvendig for et godt liv, være målet.

De som trenger vår omsorg skal få den fordi de trenger den, det er også vanskelig å gi etter fortjeneste vi vet jo ikke helt hva den enkelte har bidratt med. Pensjon får vi etter fortjeneste, men helseomsorg bør styres av behov. De som trenger mest bør få mest. Vi snakker her om nødvendig helsehjelp og muligheten til et noenlunde verdig liv i den grad slikt kan kjøpes for penger. Dette bør vi andre ta oss råd til fordi vi ønsker å være siviliserte mennesker med humanisme som en bærebjelke og fordi vi har råd til dette i Norge i dag.

Så kan vi jo heller være litt mer restriktive med hvilke kriterier som skal ligge til grunn for når omsorgsbehovet trer inn og hvor høy grad av luksus som skal innvilges.

Kanskje friske og arbeidsføre mennesker må tåle å få trekk i lønn når de er fyllesyke? Kanskje vi ikke skal gjøre det like lett for folk å "nave" litt mens de finne seg sjæl?  Kanskje vi skal satse på marked og økonomi ved å la private og kostnadseffektive enheter får krige litt om oppdrag og la de svake bedriftene og de ineffektiv byråkratiene booke under. La Darwinismen få spille litt mer fritt der hvor det er et marked og en kamp om å lykkes.

Det er så mange andre måter å være økonomisk og dynamisk på enn å regne på hvor mye en kronisk syk person koster på denne måten eller den andre måten. Kanskje vi i verdens rikeste land kunne ta oss råd til å gi de aller sykeste og aller svakeste, de som ikke kan kjempe for seg selv, et skikkelig, verdig og dyrt tilbud?

Kanskje det til og med - som et biprodukt - er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Hjelpepleiere opplever jobben som meningsfull og givende og blir ikke utbrente og sykemeldte. Pårørende blir ikke utbrente og sykemeldte og klarer å ta seg av både syke foreldre som de vet har det bra, barna sine og jobbene sine. Kanskje de til og med får tid til å trene, så de kan holde seg friske og lønnsomme, fordi de slipper å bruke endeløst med timer på å skrive klager. I tillegg slipper noen å behandle alle disse klagene og kan gjøre andre produktive ting. Det er sikkert ikke så givende å sitte å avslå åpenbart berettigede søknader hele dagen heller, kanskje man begynte å arbeide på et Bestillerkontor med et ønske om å hjelpe og at man blir frustrert, deprimert og sykemeldt av slikt?

Alle klagene til Fylkesmannen er nok også slitsomme for dem som får dem og som må lese de samme gamle triste historiene om igjen. 

 - Enda en gammel mor, som lider og enda en datter som er helt på felgen. Tar det aldri slutt?   

Regnestykket er selvfølgelig vanskelig, så og si umulig for en økonom. Det blir mange usikre variabler og temmelig økonomisk spekulativt. Prisen er altså litt vag, men verdien kunne vært stor. Det er lett å gå seg vill i den enorme kostnaden helsesektoren utgjør for Norge og skrekkscenarier om hvor dyrt det kan bli i fremtiden, selv om vi generelt blir stadig friskere og slikt.

To arbeidende mennesker må fø på 2 pensjonister, 2 handikappede, 2 evige studenter, 1 uføretrygdet, 1 bonde, 3 innvandrere, 2 romfolk og listen vokser.... For noen byrder, noen og en hver kan bli både sint og sliten bare ved tanken, nesten litt hatefull også? Bildet er nesten verre enn Hitlers av den friske tyskeren med bare to uproduktive mindreverdige på skulderen, men logikken er nesten den samme. Jeg har lært lignende ting på skolen som Tysklands unge en gang lærte. Når du blir voksne må du fø på fire pensjonister og oljeformuen kommer til å forsvinne. Du må regne med å jobbe til du blir 75 år og du må spare til din egne pensjon, du må betale masse skatt, men du kan ikke regne med at det er noe igjen til deg. Kanskje det er like greit å ta det ut med en gang på Nav? Eller gi opp? Eller få fjernet noen av disse byrdene?

Eventuelt kan jeg sitte igjen med en følelse av et kun vellykkede mennesker har en verdi. Kanskje jeg ikke egentlig er har så god selvtillit, kanskje jeg mislykkes med å få til det jeg ønsker meg, de karakterene jeg vil ha. Jeg mister troen på meg selv, jeg kommer nok til å ende på Nav og da er jeg jo ikke noe verdt. Da blir jeg en byrde for samfunnet, som må bære meg på sine skuldre. Kanskje jeg skulle, vel stoppe det her? Om jeg ikke lykkes med det så ender jeg kanskje med spiseforstyrrelser? På en psykiatrisk avdeling? Jeg klarer ikke å fullføre skolen og så....gikk det som det gikk. Du vet at du kommer til være fattig, og du vet hvordan det går med de fattige, kronisk syke og eller gamle...

Å regne mennesker som kostnader er risikabelt for hele samfunnet.

Når dette er sagt; privatiser, privatiser, privatiser. For en privat institusjon er en pasient i det minste en inntekt. Fortsatt et økonomisk perspektiv på mennesker, men det er uendelig mye bedre å være en inntekt enn en utgift. Du er fortsatt en utgift for samfunnet, hvis vi ikke endrer tankegang, men i det minste en verdifull inntekt for den som tar hånd om ditt daglige stell, din helse og din trivsel. Det er faktisk en fordel for pasienten om eierne kan hente litt fortjeneste i tillegg. Det øker bare din verdi i deres øyne. Kanskje de begynner å se på deg som en verdifull eiendel som de vil beskytte og ivareta interessene til? Du skaper selv i din sykdomstilstand økonomiske verdier for eierne og kanskje en lille smule lykke i hans familie.

Vi kunne også begynne å snakke om hvor mye penger de tjener, alle som er ansatte i Helsevesenet, om dynamiske forskningsmiljøer knyttet til helse, om patenter og omsetningen i legemiddelindustrien de syke skaper. Vi kunne betrakte de syke som viktige for verdensøkonomien når de hjelper mennesker i fattige land til å få arbeid i rike land slik at disse kan sende penger hjem til barnas skolegang og bestefarens nye fiskebåt. På en måte er det litt er bra at det finnes noen arbeidsplasser til ufaglært ungdom som ikke fikk avsluttet skolegangen, og sommerjobber til studenter. Sykehus må bygges, det blir jobb til bygningsarbeidere, sykehus må omstruktureres det gir jobb til konsulentene. La oss vurdere å si at de syke er en viktig bærebjelke som skaper enormt med arbeidsplasser, kompetanseutvikling og omsetning av varer og tjenester. Uten de syke, intet Helsevesen. Jeg vet ikke om det hadde vært like ille for Norge som om oljebrønnene gikk tomme, men heldigvis er det ingen fare. Før eller senere blir det store flertallet av oss syke, gamle, pleietrengende og verdifulle for samfunnet. Og desto sykere vi blir desto mer verdifulle blir vi!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar