fredag 8. februar 2013

Brent barn

Jeg var litt over to år da jeg brant meg. Jeg brant nesten opp det venstre benet mitt.

Mamma var gått på jobb. Pappa sov. Jeg var oppe alene.

En fyrstikkeske lå i vinduet. Pappa røyket. Det var bare én eneste fyrstikk i esken. Bestefar hadde ofte latt meg få blåse ut en brennende fyrstikk han holdt forsiktig foran meg. Jeg elsket det, spenningen og den lille flammen som blafret når jeg blåste og slukket når jeg gjorde det riktig.

Jeg tente fyrstikken, brant meg på fingeren og slapp den. Alt det husker jeg tydelig.

Jeg kan huske kjøkkenet og at jeg klatret opp på stolen for å få tak i den spennende fyrstikkesken. Jeg visste at dette var forbudte saker, men Pappa sov og jeg tenkte på Bestefar og fyrstikken og flammen som fasinerte meg. Jeg husker at det var vanskelig å holde fyrstikken og å få strøket den mot ripen, jeg holdt sikkert for langt ned på den med en klønete barnehånd, den sviende smerten i fingrene når fyrstikken mot alle odds flammet opp, husker jeg og så husker jeg ikke mer.

Pappa våknet av at det luktet brent i leiligheten, det var før røykvarslernes tid. Han fant meg sittende på kjøkkenet, paralysert, med benet i full flamme. Hvor lenge jeg hadde sittet der med benet brennende er ikke godt å vite. Klokken var ti da Pappa våknet og kvart på åtte da Mamma gikk. Det må ha vært en stund. Pysjamasen min var ikke av spesielt brennbart materiale, hadde den vært det ville jeg trolig ikke overlevd.

Jeg gråt ikke, sa Pappa, bare satt der og stirret på benet mitt.

Mamma ble ringt opp på jobben av politiet og måtte komme hjem, hun kom hjem til en leilighet full av politifolk. Pappa og jeg var borte. Brannfolkene hadde vært der før hun kom og slukket brannen på kjøkkengulvet. Brann med personskade ble alltid etterforsket. Politimennene sa til Mamma at barnet som hadde vært i den utbrente pysjamasbuksen sannsynligvis ikke var i live.

Det var før mobiltelefonens tid, vi hadde ikke en gang telefon i leiligheten. Kommunikasjon var ikke like lett i de dager, men jeg var i live og på Ullevål Sykehus.

Det som hadde skjedd var at Pappa rev av meg pysjamasbuksen, prøvde å kaste den fortsatt brennende buksen i utslagsvasken, men bommet, så den havnet på gulvet. Han tok seg ikke tid til å plukke den opp, men satte meg i badekaret og tappet i kaldt vann, før han sprang over gangen til naboen., naken. Naboen tvers over hadde telefon, vi hadde smekkdør, og den smalt igjen etter han. Ambulansen kom og døren ble brutt opp. Pappa og jeg raste av sted.

På sykehuset klippet de av meg trusene, og i lang tid etterpå lurte jeg på hvorfor legene klippet i stykker klærne mine. Jeg opplevde det som svært sjokkerende oppførsel. Jeg pleide også å spørre Mamma og Besse, farmoren min

- Hvorfor gråt Pappa da jeg brant meg? 

Jeg var på sykehuset i to måneder, for det gikk infeksjon i brannsåret som dekket nesten hele venstre ben.

I sengen ved siden av lå Terje på seks som hadde blitt påkjørt, med bruddskader og tvers over lå Bjørn som hadde hoppet på ski og fått stygge brudd. Innerst, lå Morten på åtte som hadde klatret i høyspentmast og mistet det ene benet. Jeg var redd for at benet mitt også skulle falle av. Jeg sluttet å tisse på meg om natten, det sved så forferdelig i brannsåret og jeg ble helt stueren.

Jeg var et fremmelig og veslevoksent barn som snakket mye for alderen. Sykehuset husker jeg ganske godt.

Da Bestefar kom på besøk satt jeg i en stol og viftet med et ben.

- Se på det friske benet mitt da Bestefar, jeg gjør gymnastikk. 

Det var en motegreie på den tiden at brannsår skulle behandles åpent og det gikk infeksjon i benet mitt, men da oversøster kom tilbake, ble det endringer. Jeg hadde visst infisert hele avdelingen og ble lagt på isolat med bandasje. Hun var rasende.

Tykke skorper grodde fast i bandasjene og det gjorde ufattelig vondt å skifte dem. Til slutt var det bare Pappa som fikk lov til å gjøre det, han var forsiktig nok.

Lenge etter at jeg kom hjem fra Ullevål, hadde jeg bandasje og måtte reise på sykehuset daglig for å skifte den. Pappa måtte alltid være med for å ta av den gamle.  Senere i snakket han stolt om det, at det bare var han jeg stolte nok på.

Jeg måtte spise mye egg og leverpostei for at brannsåret skulle gro fort. Besse var dagmamma og gav meg brødbiter med leverpostei under og jordbærsyltetøy oppå og jeg spiste egg hver dag.

Som lite barn ble jeg stoppet på gaten av fremmede folk som lurte på hva som hadde skjedd med meg. En gang da jeg var rundt fem år, var det en overlege som stoppet meg og Besse. Han fikk høre historien om den åpne behandlingen og infeksjonen.

- Det er en skam, sa han og mente at benet mitt kunne ha sett mye bedre ut dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for så gal behandling.

Heldigvis for meg, utviklet musklene seg normalt, til tross for tredjegrads forbrenninger på store deler av benet. Jeg fikk ingen handikapp bortsett fra det stygge arret som ble en del av min kroppen min som aldri har plaget meg noe særlig.

Av og til tenker jeg at folk på stranda kanskje synes det er stygt og ekkelt, men for det meste glemmer jeg det. Det værste er heldigvis på innsiden av benet og såret har krympe og blitt mye mindre synlig med årene.

Det ble snakket om transplantasjon av hud, men siden huden jo må tas fra et annet sted på kroppen, hvor det også blir et arr og det trengtes store mengder hud, ble den idéen forkastet.

Da jeg var liten var brannsåret det mest spesielle med meg, og jeg fortalte historien om og om igjen.

Den skilte meg fra de andre barna, ingen andre i gata hadde ligget på sykehus, ingen hadde en far som løp naken inn til en nabo, men det var det at Mamma hadde blitt fortalt at jeg var død som gjorde størst inntrykk.

Jeg hadde mange historier å fortelle, om Morten og høyspentmasten, om bandasjene som grodde inn i såret og om at Pappa gråt. Ingen andre at hadde sett faren sin gråte.

Jeg lærte at gode historier er bra å ha, at jeg likte å føle meg spesiell og at én fyrstikk er nok.

Å sky ilden lærte jeg ikke. Verken konkret eller på annen måte. Jeg elsker bål og er fortsatt glad i flammer og fyrstikker. Rart.

søndag 20. januar 2013

Din Bryllupsmesse - Bryllup i Oslo

Her er en liten reklametekst for en av min oppdragsgivere:
Din Bryllupsmesse

I tilfelle du skal gifte deg tenkte jeg jeg skulle tipse om bryllupsmessen som går av stablen 17. februar på  Grand Hotel i Oslo.

Nettsidene deres skal nå bli mer synlige i søkemotorene og trenger noen lenker.

Opplev et stort brudeshow
Din Byllupsmesse arrangerer tre spektakulere Brudeshow med brudevisninger og trendvisninger

Finn den perfekte brudekjole
Se årets lekre brudekjoler 2013 på Din Bryllupsmesse

Få hjelp til å planlegge bryllupet
Din Bryllupsmesse er et supert innslag for deg som er i gang med bryllupsplanlegging

Freelance
Jeg jobber freelance for tiden, Bestemte meg for det etter en liten tenkepause post-Aktiv I Oslo.no. Det ser lovende ut. Har fått mange spennende oppdrag og har nok å gjøre. Oppdragene har  nesten kommet av seg selv. Nå som jeg har bestemt meg må jeg jo gå litt sterkere ut og lete etter kunder.

Siden oktober har jeg jobbet med

  • Oslo Skytesenter
    - tekst til nettsider og maling av skytebanegulv :-)
  • Scenekvelder AS
    - gruppesalg av billetter til musikalen My Fair Lady på Folketeateret
    Utvikling av et CRM-system for oppfølging av foreninger og bedrifter som kjøper mange teaterbilletter. Utarbeidelse og utsendelse av nyhetsbrev per  e-post. Arbeid med programmet, trykk og annonser. Arbeidet med å utvikle teaterprodukter med matservering og så videre rettet mot grupper.
  • Webgruppen AS
    Test av mulighetene for å selge ulike kurs via telefon. Reaktivering av sovende kunder
  • Webforum AS
    Salg og håndtering av sponsoravtaler og utstillere.
  • SB-produskjoner med markedsføring av Din Bryllupsmesse i frisøk
Jeg har fått et par nye oppdrag nå også og arbeider forsatt for Scenekvelder og Webforum.  Synes dette er temmelig variert og ganske moro etter å ha jobbet i 13 år med Aktiv I Oslo.no. Det var jo variert på en måte det også, men på et annet vis.

Jeg kan brukes til rådgivning med hensyn til søkemotorsynlighet, jeg skriver webtekst, artikler og  reportasjer.  Jeg kan tilby tilrettelegging og flytting av nettsteder til Wordpress. (Har tross alt gjennomført det som er Norges sannsynligvis er Norges største WordPress-utviklingsprosjekt hsøten 2011. Jeg kan selge gode og nyttige produkter og bidra til markedsføring og kreative prosesser knyttet til salg.

Jeg skal lage meg en profesjonell snart, selvsagt. Her er forresten min CV
Om jeg kan hjelpe deg med noe, så ikke nøl med å ta kontakt på tl.f 91697833 eller lene.c.haug@gmail.com

onsdag 16. januar 2013

Hvis asylbarna skal sendes hjem er det med trikken

Mennesker er viktigere enn prinsipper. Og myndighetene har i særdeleshet plikt til å beskytte barn og andre som ikke kan ivareta sine egne interesser. Alle barn har rett til slik bekyttelse av myndighetene i det landet de bor, uavhengig av etnisitet, nasjonalitet og opphav. 

Den utmerkede bloggeren Vampus har skrevet blogg om asylbarna og hun vil sende dem hjem.

Kast aslybarna ut skriver hun.  

Jeg er sterkt uenig med min parifelle i den konkusjonen, hennes andre konklusjon om at norsk innvandringspolitkk bør endres og at det bør åpnes for arbeidsinnvandring er jeg derimot enig.

I saken om asylbarna det mange meninger. Jeg mener at det er helt åpenbart at aslybarna må få bli i Norge. Hensynet til barna veier tyngst i disse sakene og dermed må andre, ofte viktige hensyn settes til side.

FNs Barnekovensjon og barnevernloven er klinkende klar. Myndighetene har etter barnekonvensjonen og barnevernloven et ansvar for alle barn som oppholder seg Norge. Lang offentlig saksbehandlingstid er åpenbart myndighetenes ansvar. I 2007 vedtok den norske regjerning en forskriftsendring som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om oppholdstillatelse skal gis

Det er klart et det er mange som ubegrunnet benytter seg av muligheten til å søke asyl for å forberde livsvilkårene for seg og sine. Å søke lykken også i andre land er helt legitimt, men foreldre som ønsker gi barna sine en bedre fremtid og flere muligheter er vel ikke nødvendigvis dårlige foreldre som enkelte mener. Kanskje tvert imot?

Men det spiller ingen rolle for barna har ikke ansvaret for foreldrenes valg. At foreldrene prøver, men mislykkes er ikke barnas feil. Barn er svake og må ikke så helt sjelden beskyttes mot sine egne foreldre. Ansvaret for å beskytte barn påhviler ikke bare barnets foreldre, men hele samfunnet dersom foreldrene svikter. Om vi skal kunne kalle oss et sivilisert land og folk må vi følge prinsippet om å ta hensyn til dem som ikke kan ivareta sine egne intresser.

Vampus kan gjerne bruke saken med asylbarna for å beslyse problemene knyttet til innvandringsstoppen i Norge. Hun kan imidlertid ikke sende barna ut av Norge av hensynet til sine prinsipper. Hvert enkelt barns beste veier tyngre.

Noen av de som kommenterer bloggen påstår at vi ikke har innvandringsstopp i Norge. Det er feil. Det kommer folk fra andre land hit..

Men vi har innvandringsstopp i Norge som Vampus skriver. Siden 1975 har det vært meget vanskelig å få arbeidstillatelse for utlendinger i Norge. Dermed er det vanskelig for andre enn borgere fra EU-omårdet å få arbeidstilatelse her i landet. EØS avtalen har gjort EFTA-landene til deltagere i EUs indre marked, som innebærer fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Det betyr innbygger fra 27 EU-land og to EFTA-land fritt kan arbeid og bo i Norge.

Vampus ønsker at vi skal åpne for arbeidsinnvandring også fra andre deler av verden enn Europa. Jeg også, vi trenger arbeiskraften og kompetansen. Det er grunn til å tro at det ville blitt færre grunnløse asylsøknader dersom personer utenfor Europa som ønsker å bo og arbeide i Norge kunne ha søkt om nettopp dette i stedet for å søke asyl. Og dermed færre barn i den håpløse situasjonen vi ser i dag.

Når Vampus mener at det Norges innvandringspolitikk eller manglende sådann som er årsaken barnas situasjon, så kan allikvel ikke barna lide for dette. Barna må få bli i Norge dersom det er det beste for dem.

Noen mener vi skal sende barna ut av landet av hensyn til asylinstituttet. Grunnløse asylsøknader kan undergrave asylinstituttet og føre til at reelle flyktninger muligens får avslag på sine søknader om asyl og saksbehandlingstiden vil i hvert fall bli lengre enn nødvendig.

Spørsmålet om hvem som har rett til status og vern som flyktning ble internasjonalt regulert i FNa Flyktingkomvensjon i 1951. Konvensjonen er tiltrådt av 145 stater. I Norge er retten til asyl regulert i utlendingsloven § 28. Etter denne bestemmelsen vil en flyktning som er i riket eller på norsk grense, ha rett til asyl i Norge. Den som kommer til Norge og oppfyller vilkårene i Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, har derfor rett til flyktningstatus etter § 28 og asyl.

De asylbarna som skal returneres har har ventet i Norge hele eller store deler av sitt liv på at norske myndigheter skal avgjøre om foreldrene deres har rett til flyktingstatus. Dette er det åpenbart ikke lett for norske myndigheter å avgjøre, siden det tar år etter år i hver enkelt sak.

Det er jo mulig at årsaken til den lange behandlingstiden er at det er tvil knyttet til spørsmålet om hvorvidt søker har rett til flyktingstatus? Om søknadene var åpnebart grunnløse burde det jo ha vært lett å avslå dem ganske raskt? Jeg bare spør, jeg.

Det kan godt hende at asylsøkeren gjør alt hun eller han kan for å oppnå flyktingstatus og anker avslag så mange ganger som mulig. De påberoper seg jo tross alt beskyttelse mot forfølgelse i sitt hjemland. Om vi tar oss en titt rundt i verden vil de fleste være enige i at ikke alle asylsøknader kan være fullstendig grunnløs. Mennesker forfølges i stor stil mange steder i verden.

Det er faktisk ikke så lett å avgjøre om en asylsøker har en begrunnet eller ubegrunnet søknad. Kravene for å oppnå flyktingstatus er svært strenge.

Men uansett om foreldrenes asylsøknaden er helt eller delvis grunnløs, for her er det grader, trakassering og mobbing på gaten er ikke grunn nok og heller ikke søkerens opplevd frykt for forfølgelse, er det ikke barnas feil.

Frykten må forresten i følge utlendingsloven være velbegrunnet og det er andre enn den som er redd som tar avgjørelsen om hvorvidt frykten er godt nok begrunnet. Det dreier seg altså om å vurdere sannsynligheten av ting man frykter kan skje, eller spådommer om noe som ikke har skjedd ennå.

Hvor velbegrunnet en asylsøkers frykt er, er nok ikke helt enkelt å avgjøre med 100 prosent sikkerhet for noen.

Det kan nok hende at noen av dem som påberoper seg forfølgelse ikke har blitt forfulgt før de reiste fra sine hjemland og at de ikke har noe som helst grunn til å frykte at det vil gå dem ille om de vender tilbake. Kanskje de sier de er redde for tortur men så er de bare redde for at barna skal få en dårlig fremtid.

Jeg er imidlertid ikke så sikker på om det gjelder det store flertallet av søknader.

Mange av asylsaøknadene er nok ikke så åpenbart grunnløse som vi får inntrykk av.

Så det er bare å gik barna opphold på humanitært grunnlag. Ikke noe problem det. Opphold på humanitært grunnlag gis der mer generelle forhold i hjemlandet gjør det farlig for søkeren å vende hjem. Det blir vurdert om søkeren trenger beskyttelse på grunn av flyktninglignende årsaker, for eksempel krig, borgerkrig eller borgerkrigslignende tilstander. I tillegg kan søkere få opphold på humanitært grunnlag dersom andre 'sterke menneskelige hensyn' taler for det.

Det skaper ingen problemer for fremtiden at barna får bli dersom vi heretter begynner å behandle sakene raskere. Vi kan for eksempel sette en tidfrist på tre år, og gi barn som har bodd i Norge lengre på grunn av saksbehandling automatisk opphold. Så får myndighetene en tidfrist å jobbe etter også.

Hvis barn oppvokst i Norge skal sendes hjem er det med trikken. Denne har jeg stjålet av en annen partifelle.