Mamma var gått på jobb. Pappa sov. Jeg var oppe alene.
En fyrstikkeske lå i vinduet. Pappa røyket. Det var bare én eneste fyrstikk i esken. Bestefar hadde ofte latt meg få blåse ut en brennende fyrstikk han holdt forsiktig foran meg. Jeg elsket det, spenningen og den lille flammen som blafret når jeg blåste og slukket når jeg gjorde det riktig.
Jeg tente fyrstikken, brant meg på fingeren og slapp den. Alt det husker jeg tydelig.
Jeg kan huske kjøkkenet og at jeg klatret opp på stolen for å få tak i den spennende fyrstikkesken. Jeg visste at dette var forbudte saker, men Pappa sov og jeg tenkte på Bestefar og fyrstikken og flammen som fasinerte meg. Jeg husker at det var vanskelig å holde fyrstikken og å få strøket den mot ripen, jeg holdt sikkert for langt ned på den med en klønete barnehånd, den sviende smerten i fingrene når fyrstikken mot alle odds flammet opp, husker jeg og så husker jeg ikke mer.
Pappa våknet av at det luktet brent i leiligheten, det var før røykvarslernes tid. Han fant meg sittende på kjøkkenet, paralysert, med benet i full flamme. Hvor lenge jeg hadde sittet der med benet brennende er ikke godt å vite. Klokken var ti da Pappa våknet og kvart på åtte da Mamma gikk. Det må ha vært en stund. Pysjamasen min var ikke av spesielt brennbart materiale, hadde den vært det ville jeg trolig ikke overlevd.
Jeg gråt ikke, sa Pappa, bare satt der og stirret på benet mitt.
Mamma ble ringt opp på jobben av politiet og måtte komme hjem, hun kom hjem til en leilighet full av politifolk. Pappa og jeg var borte. Brannfolkene hadde vært der før hun kom og slukket brannen på kjøkkengulvet. Brann med personskade ble alltid etterforsket. Politimennene sa til Mamma at barnet som hadde vært i den utbrente pysjamasbuksen sannsynligvis ikke var i live.
Det var før mobiltelefonens tid, vi hadde ikke en gang telefon i leiligheten. Kommunikasjon var ikke like lett i de dager, men jeg var i live og på Ullevål Sykehus.
Det som hadde skjedd var at Pappa rev av meg pysjamasbuksen, prøvde å kaste den fortsatt brennende buksen i utslagsvasken, men bommet, så den havnet på gulvet. Han tok seg ikke tid til å plukke den opp, men satte meg i badekaret og tappet i kaldt vann, før han sprang over gangen til naboen., naken. Naboen tvers over hadde telefon, vi hadde smekkdør, og den smalt igjen etter han. Ambulansen kom og døren ble brutt opp. Pappa og jeg raste av sted.
På sykehuset klippet de av meg trusene, og i lang tid etterpå lurte jeg på hvorfor legene klippet i stykker klærne mine. Jeg opplevde det som svært sjokkerende oppførsel. Jeg pleide også å spørre Mamma og Besse, farmoren min
- Hvorfor gråt Pappa da jeg brant meg?
Jeg var på sykehuset i to måneder, for det gikk infeksjon i brannsåret som dekket nesten hele venstre ben.
I sengen ved siden av lå Terje på seks som hadde blitt påkjørt, med bruddskader og tvers over lå Bjørn som hadde hoppet på ski og fått stygge brudd. Innerst, lå Morten på åtte som hadde klatret i høyspentmast og mistet det ene benet. Jeg var redd for at benet mitt også skulle falle av. Jeg sluttet å tisse på meg om natten, det sved så forferdelig i brannsåret og jeg ble helt stueren.
Jeg var et fremmelig og veslevoksent barn som snakket mye for alderen. Sykehuset husker jeg ganske godt.
Da Bestefar kom på besøk satt jeg i en stol og viftet med et ben.
- Se på det friske benet mitt da Bestefar, jeg gjør gymnastikk.
Det var en motegreie på den tiden at brannsår skulle behandles åpent og det gikk infeksjon i benet mitt, men da oversøster kom tilbake, ble det endringer. Jeg hadde visst infisert hele avdelingen og ble lagt på isolat med bandasje. Hun var rasende.
Tykke skorper grodde fast i bandasjene og det gjorde ufattelig vondt å skifte dem. Til slutt var det bare Pappa som fikk lov til å gjøre det, han var forsiktig nok.
Lenge etter at jeg kom hjem fra Ullevål, hadde jeg bandasje og måtte reise på sykehuset daglig for å skifte den. Pappa måtte alltid være med for å ta av den gamle. Senere i snakket han stolt om det, at det bare var han jeg stolte nok på.
Jeg måtte spise mye egg og leverpostei for at brannsåret skulle gro fort. Besse var dagmamma og gav meg brødbiter med leverpostei under og jordbærsyltetøy oppå og jeg spiste egg hver dag.
Som lite barn ble jeg stoppet på gaten av fremmede folk som lurte på hva som hadde skjedd med meg. En gang da jeg var rundt fem år, var det en overlege som stoppet meg og Besse. Han fikk høre historien om den åpne behandlingen og infeksjonen.
- Det er en skam, sa han og mente at benet mitt kunne ha sett mye bedre ut dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for så gal behandling.
Heldigvis for meg, utviklet musklene seg normalt, til tross for tredjegrads forbrenninger på store deler av benet. Jeg fikk ingen handikapp bortsett fra det stygge arret som ble en del av min kroppen min som aldri har plaget meg noe særlig.
Av og til tenker jeg at folk på stranda kanskje synes det er stygt og ekkelt, men for det meste glemmer jeg det. Det værste er heldigvis på innsiden av benet og såret har krympe og blitt mye mindre synlig med årene.
Det ble snakket om transplantasjon av hud, men siden huden jo må tas fra et annet sted på kroppen, hvor det også blir et arr og det trengtes store mengder hud, ble den idéen forkastet.
Da jeg var liten var brannsåret det mest spesielle med meg, og jeg fortalte historien om og om igjen.
Den skilte meg fra de andre barna, ingen andre i gata hadde ligget på sykehus, ingen hadde en far som løp naken inn til en nabo, men det var det at Mamma hadde blitt fortalt at jeg var død som gjorde størst inntrykk.
Jeg hadde mange historier å fortelle, om Morten og høyspentmasten, om bandasjene som grodde inn i såret og om at Pappa gråt. Ingen andre at hadde sett faren sin gråte.
Jeg lærte at gode historier er bra å ha, at jeg likte å føle meg spesiell og at én fyrstikk er nok.
Å sky ilden lærte jeg ikke. Verken konkret eller på annen måte. Jeg elsker bål og er fortsatt glad i flammer og fyrstikker. Rart.
