Mennesker er viktigere enn prinsipper. Og myndighetene har i særdeleshet plikt til å beskytte barn og andre som ikke kan ivareta sine egne interesser. Alle barn har rett til slik bekyttelse av myndighetene i det landet de bor, uavhengig av etnisitet, nasjonalitet og opphav.
Den utmerkede bloggeren Vampus har skrevet blogg om asylbarna og hun vil sende dem hjem.
Kast aslybarna ut skriver hun.
Jeg er sterkt uenig med min parifelle i den konkusjonen, hennes andre konklusjon om at norsk innvandringspolitkk bør endres og at det bør åpnes for arbeidsinnvandring er jeg derimot enig.
I saken om asylbarna det mange meninger. Jeg mener at det er helt åpenbart at aslybarna må få bli i Norge. Hensynet til barna veier tyngst i disse sakene og dermed må andre, ofte viktige hensyn settes til side.
FNs Barnekovensjon og barnevernloven er klinkende klar. Myndighetene har etter barnekonvensjonen og barnevernloven et ansvar for alle barn som oppholder seg Norge. Lang offentlig saksbehandlingstid er åpenbart myndighetenes ansvar. I 2007 vedtok den norske regjerning en forskriftsendring som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om oppholdstillatelse skal gis
Det er klart et det er mange som ubegrunnet benytter seg av muligheten til å søke asyl for å forberde livsvilkårene for seg og sine. Å søke lykken også i andre land er helt legitimt, men foreldre som ønsker gi barna sine en bedre fremtid og flere muligheter er vel ikke nødvendigvis dårlige foreldre som enkelte mener. Kanskje tvert imot?
Men det spiller ingen rolle for barna har ikke ansvaret for foreldrenes valg.
At foreldrene prøver, men mislykkes er ikke barnas feil.
Barn er svake og må ikke så helt sjelden beskyttes mot sine egne foreldre. Ansvaret for å beskytte barn påhviler ikke bare barnets foreldre, men hele samfunnet dersom foreldrene svikter.
Om vi skal kunne kalle oss et sivilisert land og folk må vi følge prinsippet om å ta hensyn til dem som ikke kan ivareta sine egne intresser.
Vampus kan gjerne bruke saken med asylbarna for å beslyse problemene knyttet til innvandringsstoppen i Norge.
Hun kan imidlertid ikke sende barna ut av Norge av hensynet til sine prinsipper. Hvert enkelt barns beste veier tyngre.
Noen av de som kommenterer bloggen påstår at vi ikke har innvandringsstopp i Norge. Det er feil. Det kommer folk fra andre land hit..
Men vi har innvandringsstopp i Norge som Vampus skriver.
Siden 1975 har det vært meget vanskelig å få arbeidstillatelse for utlendinger i Norge.
Dermed er det vanskelig for andre enn borgere fra EU-omårdet å få arbeidstilatelse her i landet. EØS avtalen har gjort EFTA-landene til deltagere i EUs indre marked, som innebærer fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Det betyr innbygger fra 27 EU-land og to EFTA-land fritt kan arbeid og bo i Norge.
Vampus ønsker at vi skal åpne for arbeidsinnvandring også fra andre deler av verden enn Europa. Jeg også, vi trenger arbeiskraften og kompetansen.
Det er grunn til å tro at det ville blitt færre grunnløse asylsøknader dersom personer utenfor Europa som ønsker å bo og arbeide i Norge kunne ha søkt om nettopp dette i stedet for å søke asyl.
Og dermed færre barn i den håpløse situasjonen vi ser i dag.
Når Vampus mener at det Norges innvandringspolitikk eller manglende sådann som er årsaken barnas situasjon, så kan allikvel ikke barna lide for dette.
Barna må få bli i Norge dersom det er det beste for dem.
Noen mener vi skal sende barna ut av landet av hensyn til asylinstituttet.
Grunnløse asylsøknader kan undergrave asylinstituttet og føre til at reelle flyktninger muligens får avslag på sine søknader om asyl og saksbehandlingstiden vil i hvert fall bli lengre enn nødvendig.
Spørsmålet om hvem som har rett til status og vern som flyktning ble internasjonalt regulert i FNa Flyktingkomvensjon i 1951. Konvensjonen er tiltrådt av 145 stater.
I Norge er retten til asyl regulert i utlendingsloven § 28. Etter denne bestemmelsen vil en flyktning som er i riket eller på norsk grense, ha rett til asyl i Norge. Den som kommer til Norge og oppfyller vilkårene i Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, har derfor rett til flyktningstatus etter § 28 og asyl.
De asylbarna som skal returneres har har ventet i Norge hele eller store deler av sitt liv på at norske myndigheter skal avgjøre om foreldrene deres har rett til flyktingstatus. Dette er det åpenbart ikke lett for norske myndigheter å avgjøre, siden det tar år etter år i hver enkelt sak.
Det er jo mulig at årsaken til den lange behandlingstiden er at det er tvil knyttet til spørsmålet om hvorvidt søker har rett til flyktingstatus? Om søknadene var åpnebart grunnløse burde det jo ha vært lett å avslå dem ganske raskt? Jeg bare spør, jeg.
Det kan godt hende at asylsøkeren gjør alt hun eller han kan for å oppnå flyktingstatus og anker avslag så mange ganger som mulig. De påberoper seg jo tross alt beskyttelse mot forfølgelse i sitt hjemland. Om vi tar oss en titt rundt i verden vil de fleste være enige i at ikke alle asylsøknader kan være fullstendig grunnløs. Mennesker forfølges i stor stil mange steder i verden.
Det er faktisk ikke så lett å avgjøre om en asylsøker har en begrunnet eller ubegrunnet søknad. Kravene for å oppnå flyktingstatus er svært strenge.
Men uansett om foreldrenes asylsøknaden er helt eller delvis grunnløs, for her er det grader, trakassering og mobbing på gaten er ikke grunn nok og heller ikke søkerens opplevd frykt for forfølgelse, er det ikke barnas feil.
Frykten må forresten i følge utlendingsloven være velbegrunnet og det er andre enn den som er redd som tar avgjørelsen om hvorvidt frykten er godt nok begrunnet. Det dreier seg altså om å vurdere sannsynligheten av ting man frykter kan skje, eller spådommer om noe som ikke har skjedd ennå.
Hvor velbegrunnet en asylsøkers frykt er, er nok ikke helt enkelt å avgjøre med 100 prosent sikkerhet for noen.
Det kan nok hende at noen av dem som påberoper seg forfølgelse ikke har blitt forfulgt før de reiste fra sine hjemland og at de ikke har noe som helst grunn til å frykte at det vil gå dem ille om de vender tilbake. Kanskje de sier de er redde for tortur men så er de bare redde for at barna skal få en dårlig fremtid.
Jeg er imidlertid ikke så sikker på om det gjelder det store flertallet av søknader.
Mange av asylsaøknadene er nok ikke så åpenbart grunnløse som vi får inntrykk av.
Så det er bare å gik barna opphold på humanitært grunnlag. Ikke noe problem det.
Opphold på humanitært grunnlag gis der mer generelle forhold i hjemlandet gjør det farlig for søkeren å vende hjem. Det blir vurdert om søkeren trenger beskyttelse på grunn av flyktninglignende årsaker, for eksempel krig, borgerkrig eller borgerkrigslignende tilstander. I tillegg kan søkere få opphold på humanitært grunnlag dersom andre 'sterke menneskelige hensyn' taler for det.
Det skaper ingen problemer for fremtiden at barna får bli dersom vi heretter begynner å behandle sakene raskere. Vi kan for eksempel sette en tidfrist på tre år, og gi barn som har bodd i Norge lengre på grunn av saksbehandling automatisk opphold. Så får myndighetene en tidfrist å jobbe etter også.
Hvis barn oppvokst i Norge skal sendes hjem er det med trikken. Denne har jeg stjålet av en annen partifelle.
