Å vente på TT-transport

Jeg har tenkt å blogge en del om hvordan det er å ha en far som er alvorlig funksjonshemmet etter hjerneslag og som måtte flytte permanent på sykehjem i en alder av 64 år. Han er nå 71 så jeg har vært pårørende lenge. Det er hardt og frustrerende arbeid. Pappa har aldri fått den hjelpen han trenger og samme hva jeg har gjort har jeg ikke klart å nå frem. Jeg vil skrive om pappas og mitt dagligliv og kampene vi kjemper og litt om politikk men mest om dagliglivet rett og slett

Det er en regnfull mandagskveld i oktober

EN HELT VANLIG  MANDAGSKVELD:

Klokken er halv syv. 

Pappa, mamma og jeg er i Nydalen på Voksenopplæringen, der han har vært elev i fire år. Vi har vært på en ettermiddags- og kveldsaktivitet. Først kor, deretter middag i kantinen og så på et tilbud som kalles for Møteplassen. Der møtes elever med ulike funksjonsnedsettelser til aktiviteter som quiz, bowling, bordtennis, forming og filmkvelder. Det er mellom 10 og 20 personer som kommer hver gang. Både koret og Møteplassen er aktiviteter som pappa har stor glede av, den felles middagen også, for på sykehjemmet spiser han stort sett alene. Han har ikke noe særlig med de andre beboerne å gjøre, de er stort sett demente kvinner i 80-90 års alderen.

Vi er klare for å reise tilbake til sykehjemmet. Pappa er sliten, halv syv er sent for han, og mamma er også sliten. De ansatte på er ferdige etter en lang arbeidsdag, skal bare slukke og låse. En etter en, eller to og to forsvinner elevene. Mange av dem er rullestolbrukere som blir hentet i spesialbiler. Snart er det bare to andre igjen, oss tre og to lærere som ikke kan gå hjem allikevel.

Utenfor både blåser og regner det kraftig.

Klokken blir kvart på syv og jeg ringer til Samres, det svenske selskapet, som tar seg av koordineringen av TT-bilene. (TT er en forkortelse for tilrettelagt transport). Det er Oslo Taxi som har ansvaret for kjøringen, mens Samres fungerer som bestillingskontor og trafikkleder. Ryktene sier at callsenteret til Samres for tiden ligger i  Polen. Jeg har ikke fått verifisert dette - men mange ganger virker det sånn. Bestillingsmottagerne er i hvert fall ikke lommekjente i Oslo.

Damen som svarer snakker svensk.

- Bilen er forsinket, har dere ikke fått beskjed? Spør hun

- Nei og vi er på skolen i Nydalen og her er det egentlig stengt for et kvarter siden og de ansatte skulle ha gått hjem. Det er to andre elever som ikke er hentet også, sier jeg.

- Den ene er vel Mons? Han skal kjøre med dere sier hun.

Samkjøring kalles dette at to eller flere deler bil. Det er ofte samkjøring fra Nydalen. Stort sett greit for oss siden vi pleier å bli kjørt først, men det har hendt at vi har fått en tur til både Smestad og Røa først på grunn av samkjøring.

Jeg gir henne navnet den tredje som venter også og damen på telefonen kan fortelle at bilen hennes bare er noen hundre meter unna. Vår er det imidlertid verre med. Hun får ikke en gang tak i sjåføren og kan ikke se hvor bilen er. Hun sier at hun skal fortsett å prøve og ringe meg tilbake.

Lise blir hentet. Vi andre venter, Mons, pappa, mamma, to slitne lærere og jeg. Ingen ringer meg opp igjen. En av lærerne prøver også å ringe Samres. Hun klager i telefonen. Forteller at ting har blitt ille i høst og at hverken elever eller lærere kommer seg hjem.

Mons er multihandikappet og skal helt til Hovseter etter å ha kjørt innom Grünerløkka først. Han reiser alene, sitter i rullestol og snakker bare ved hjelp av et snakkebrett som han kan trykke på med stort besvær. Pappa er helt utslitt og sovner. Det tar ganske lang tid å få på han yttertøy, så han sitter med boblejakken på og svetter.

- Det er så ille for dem som sitter i rullestol, mange får store smerter. Dere vet, Åse. Hun orker ikke å være her lengre enn til halv seks på grunn av smerter. I dag kom bilen hennes nesten en halv time for sent, og hun hadde fryktelig vondt sier en av lærerne.

- Og så må de sitte i bilen og humpe og riste etterpå. Det er faktisk helt grusomt for mange, sier den andre.

Pappa har det ikke spesielt bekvemt når han sovner i stolen sin han heller.

Begge forteller at dette skjer hele tiden, spesielt på kvelden og at skolen har sendt mange klager. Lærerne har ikke pleid å skrive opp timene og får ikke overtidsbetalt. Antagelig kommer de ikke til å gjøre det heller, for da blir vel de sosiale kveldstilbudene lagt ned fordi det blir for dyrt. Begge disse damene er engasjerte og fantastiske fagfolk som kjemper for sine elever og jobber for å holde kveldstilbudene i gang. Dette er tilbud som egner for mange som ikke har fått innvilget eller kan nyttiggjøre seg den ordinære undervisningen på dagtid.

En time forsinket kommer en bil. Det er en annen bil og en annen sjåfør enn han vi egentlig skulle hatt. Den opprinnelige sjåføren og bilen er visst fortsatt forsvunnet.

Denne høsten er det mamma som følger han, Koret starter klokken 1500, et tidspunkt jeg er opptatt på Institutt for Medier og Kommunikasjon. Mamma synes det er ganske slitsomt å dra av gårde med pappa i rullestolen, hjelpe han av og på med klær og så videre. Han er tung og rullestolen er tung og pappa må ha hjelp til det meste. Derfor er avtalen at jeg reiser til Nydalen fra Blinderen så raskt klarer og møter dem der oppe for å ta meg av det praktiske i forbindelse med hjemreisen.

Pappa og mamma må dra fra sykehjemmet 1430 og transporten hjem bestiller vi fast til 1830. Med en time forsinkelse blir dette veldig slitsomt for mamma også. Hun er 74 og ikke i helt toppslag selv alltid heller. Jeg synes synd på begge to.

Turen hjem for pappa tar 20 minutter, det er ikke langt men lasting, festing og lossing av rullestoler tar tid. Når det er to rullestoler som skal inn i samme bil tar det for 30 minutter. Fremme i Sannergaten er dagen fortsatt ikke over, Pappa må følges inn og hjelpes av med klærne og vi må snakke litt med personalet. Når vi kommer så sent som åtte er det bare kveldsvakten på jobb, og har smerter fordi han får  medisinene sine senere enn vanlig. Kveldsmat er heller ikke så lett å få til. Det er også ganske tydelig at personalet på avdelingen er misfornøyde med at vi kommer så sent. Ikke på oss, men når de er bare to på vakt er det krevende å få til kveldsstellet for pappa.

Jeg tenker på Mons som er på vei til Hovseterhjemmet alene, uten to pårørende som kan hjelpe til.

Debattinnlegg av meg i Aftenposten i 2014

Personalet er nok ikke blide der heller.

De fleste av oss sitter ikke i rullestol og er derfor ikke avhengige av spesialtransport for å komme oss til steder, men noen, som pappa, Mons, Lise og Anna er det. De er helt avhengige av det, uten TT-transporten kommer de seg ingen steder. De fleste klager ikke. Ordningen er på mange måter veldig bra, og de fleste sjåførene er kjernekarer og -kvinner. (det er noen få) Opp gjennom årene har vi blitt godt kjent med mange av dem. Så vi klager som oftest ikke, selv om det er ganske mye som ikke er helt på stell også.
Jeg har skrevet om det før, i Aftenposten og her på denne bloggen. Og denne gangen skal jeg ta meg tid til å sende en formell klage til Oslo kommune også. Jeg leste et sted at de får lite klager, og det stemmer sikkert at mange ikke tar seg tid eller har overskudd til å sende skriftlige klager. Er du pårørende eller en person med funksjonsnedsettelse som er avhengig av offentlig bistand har du lite fritid for å si det sånn. Det er nesten umulig for utenforstående å forstå hvor tungrodd mange ting er, hvor langsomt det går og hvor ekstremt mye tid den minste lille ting tar. For de fleste krever nok arbeidet med å få ting til å fungere sånn noenlunde i hverdagen alt de har av ressurser.

Jeg følger mamma hjem. Hun bor ikke så langt unna og pleier å gå. Jeg synes ikke hun skal gå alene i den mørke og kalde kvelden.

Tar bussen videre hjem, går innom butikken og kjøper middag. Låser meg inn fem over halv ti til en sulten og syk katt, som har ventet lenge og trenger stell. Er skrubbsulten selv også og litt før halv elleve er det endelig middag - igjen.

Jeg orker ikke sette meg ned og sende en klage da.

Helt normalt

Dette hadde jo ikke vært noe stort problem om det ikke var helt normalt. Det samme skjedde nemlig forrige mandag. En mandag mamma måtte gjøre alt alene. Hun og pappa ventet i nesten en time da også. På fredager når vi er på svømming er det lengste vi har ventet to timer. Venting etter svømming koster meg forresten 750 kroner for da har jeg med en mannlig assistent som vi leier inn og betaler selv. Han er ikke dyr, koster bare 375 kroner i timen, men svømmingen blir ganske dyr i og med at assistenten normalt bruker 3-4 timer, bilen koster 200 kroner tur-retur og inngang i bassenget er rundt 100 kroner. Med to timers forsinkelse koster en tur i bassenget oss over 2000 kroner. Og da regner jeg ikke med min tapte arbeidsfortjeneste.

Ekstra ille er det selvsagt når bilen kommer så sent at vi knapt rekker å komme oss i bassenget før timen vår er over. Samme kostnad for meg, men ingen trening for pappa. 

Jeg ringer Samres hver uke og bestiller reiser til punkt og prikke. Forteller hvem som skal følge om det ikke er meg og oppgir telefonnumrene til ledsager for hver enkelt tur - og oppgir hvilket klokkeslett aktivitetene starter og slutter og forklarer viktigheten av at bilen kommer når den skal.

For et år siden bestilte jeg det som faste reiser. Da må du sende inn et skjema med alle detaljer. Hvorvidt han reiser med følge, kontaktinformasjon til ledsager, kontaktpersoner og telefonnumre til stedet han reiser fra og stedet han reiser til og selvfølgelig adresser. Du må også oppgi om brukeren skal hentes og leveres inne og hvorvidt personalet skal ha beskjed og eventuelt oppgi avdeling og etasje. Dette skal jo i teorien spare tid. Du kan for eksempel bestille skolereiser for et halvår av gangen. Da skal Samres i utgangspunktet vite når det er ferie - og ikke dukke opp i høstferien for eksempel. Jeg ringte likevel inn bestandig og dobbeltsjekket at bil ikke var satt opp. 

Men likevel faste reiser har jeg gitt helt opp, for det ble nærmest livsfarlig.

En mandag midt i desember - etter at koret og Møteplassen var slutt for året - to uker før. Jeg hadde bestilt frem til en viss dato i skjemaet for faste reiser, og ringte til og med TT-kontoret for å forsikre meg om at bilen var avbestilt frem til jul. På bestillingskjemaet var det også klart avmerket at han IKKE skulle reise alene på mandager og mitt telefonnummer som ledsager var oppgitt.

Plutselig kom det likevel en bil - sykehjemmet hadde fått beskjed om at kor og møteplass var slutt for året. Pappa har aldri reist dit alene, moren min, et av barna eller jeg er alltid med. Personalt fant likevel ut at de skulle sende han avsted med bilen som dukket opp. De ringte ikke meg. Egentlig var skolen stengt for ettermiddagen, men tilfeldigvis satt det en som kjente pappa i respesjonen. Men bilen kunne ikke kjøre pappa ned igjen. Han ble lempet ut og mannen i resepsjonen, ringte til sykehjemmet og fortalte hva som hadde skjedd og måtte bestille en ny bil og vente sammen med pappa der oppe i over en time på at noen skulle kjøre han ned igjen. Det var mens pappa satt der i Nydalen og ventet at jeg fikk en telefon fra sykehjemmet om at pappa var alene i Nydalen og at det ikke var skole!

På en eller annen måte mente de visst på sykehjemmet at det var min skyld.
Pappa hadde på det tidspunktet deltatt på koret og Møteplassen hver mandag i skoleåret i tre år, og aldri reist dit alene.

I to år reiste han imidlertid alene på tirsdag formiddag til Nydalen. Det var et mareritt for meg for jeg var så engstelig. Jeg bad personalet på Paulus ringe meg når han var i bilen slik at jeg kunne ringe læreren i Nydalen og si at han var på vei og be lærer om å ringe hvis det var problemer. Og læreren om å gjøre det samme når han skulle hjem. Likevel gikk det nesten galt en gang. For pappa sa til sjåføren at han ville dra til sin gamle leilighet på Sinsen. Og selv om det stod i oppdraget til sjåføren at pappa måtte leveres til personalet på avdelingen i andre etasje kjørte sjåføren til Sinsen og lastet han ut. Heldigvis fikk han kalde føtter og ringte meg. Mitt nummer står på alle oppdragene.

Etter hvert fant jeg på et lurt system, nemlig at sjåføren fikk penger eller strengt tatt kuponger ved levering og ikke ved henting. Den modellen fungerte faktisk. Den pappa skulle leveres TIL hadde betalingen og den ville sjåføren ha.

Men altså ved juletider i fjor var det over et år siden han hadde hatt formiddagundervisning og reist alene. Likevel påstod de på Paulus at det ikke var noe rart at de bare hadde sendt pappa avgårde alene.

Jeg kontaktet Samres og bad dem sette opp en advarsel i systemet om at han aldri skulle reise alene noe som helst sted uten at sjåføren snakket direkte med MEG. Det samme gav jeg beskjed om til avdelingsleder på Paulus.

- Dersom det dukker opp biler som vil ta med seg pappa og ingen av oss er til stede, så må det stå i boka og journalen hans at dere skal ringe meg å sjekke og alle må få vite om det, sa jeg.

Så skjedde det igjen en mandag utpå nyåret - jeg skulle følge og var på vei heseblesende fra jobb. Halv tre er tidlig for meg, men jeg prøver å komme en halv time til et kvarter før bilen for å gjøre pappa klar. Jeg passer på at han har lue, skjerf og vanter, har fått noe å drikke og så videre og at han har på seg tannprotesen sin. Denne dagen er bussen litt forsinket, så jeg ringer sykehjemmet rett før Sannergaten for å si at jeg er litt sent ute og høre om noen der kan gjøre pappa klar.

- Han har dratt han, sier hjelpepleieren. Bilen kom klokken to og sjåføren hadde dårlig tid.

Jeg ble sint.

- Dere skal jo ikke sende han av gårde alene. Jeg skulle jo være med. Han skal aldri reise alene på mandager og det begynner jo ikke der opp før klokken tre. 

Jeg la på og ringte til Samres mens jeg løp mot sykehjemmet. Først ba jeg dem kontakte sjåføren for å høre om han kunne snu og plukke meg opp. Det er ikke gjort i en håndvending å komme fra Grünerløkka til Nydalen, nemlig. Han på Samres brukte litt tid på å få tak i sjåføren, men det var uansett for sent. Pappa var jo fremme i Nydalen. Jeg måtte legge på og ringe til Voksenopplæring og fortelle at pappa kom alene og alt for tidlig og dessuten høre om noen der oppe kunne legge ut for egenandelen. De lovet å ta hånd om han og betale sjåføren.  Så ringte jeg Samres igjen for å klage.

- Hva skal jeg gjøre da? Hvordan skal jeg komme meg til Nydalen. Betaler dere taxi?

De sa at det kunne de gjøre.

Mens jeg løp til taxiholdeplassen snakket jeg med en overordnet på Samres. Han bekreftet at de hadde et notat og varsel til sjåførene i systemet om at pappa ikke skulle reise alene uten at jeg gav ettertrykkelig beskjed og sjåføren snakket med meg. De fant også ut at sjåføren hadde fått beskjed om dette i oppdraget sitt og var enige i at han ikke bare kunne komme en halv time for tidlig og kjefte på personalet på sykehjemmet for at pappa ikke var klar og så bare dra avgårde med han uansett. Rådgiveren på Samres mente etter hvert imidlertid at Samres var uten skyld. Det var sjåføren som hadde gjort feilen og ikke de. Dermed var det Oslo Taxi som var ansvarlig og en eventuell klage måtte da rettes til Oslo kommune. Så Samres gikk tilbake på at de ville betale taxi-regnigen.

Taxi-regningen var på 200 kroner eller noe og jeg klaget ikke den gangen heller. Det er ikke verdt det å bruke flere timer på å få igjen 200 kroner.

Etter det sluttet jeg bare å bestille faste reiser. Nå bestiller jeg en og en reise og bruker sikkert en time i uken på bare det.

PRESSEKLIPP OM TT-ORDNINGEN I OSLO

Han kommer for sent på jobben 1 av 3 ganger på grunn av samkjøring i TT-bilen
Det er ikke Oslo kommunes problem  se video fra Aftenposten under.
Eller les hele saken her

De får sightseeing i Oslo når de skal på jobb og skole
Les her

En tålmodighetsprøve
TT-transporten er en tålmodighetsprøve for foreldrene til en 23 år gammel funksjonshemmet gutt.
Les saken

Nabobud

Nabobudet og hjemmelevering

Leif, Ole og Karina fra Nabobudet i full sving

Ole og Leif har startet Nabobudet.no som leverer kioskvarer på døren hjemme hos folk om kveldene og i helgene. 

De har startet forsiktig, bygger seg opp gradvis. Foreløpig leverer de til St.Hanshaugen - der Ole bor og på  Årvoll der - Leif og Karina bor. 

De markedsfører seg via Facebook, nettsiden Nabobudet.no og plakater på dører og lignende i de områdene de leverer.  

Plakatdesignet til Nabobudet har tydelig også inspirert andre som leverer varer hjem til folk. Både irriterende og litt artig i følge designerne hos Nabobudet.

Miljøvennlig

Nabobudet bruker guloransje miljøvennlige sykler. selvsagt. At leveringen skjer med sykkel er en viktig del av konseptet og det er ikke utenkelig at varelevering med sykkelbud vil bli en viktig bidragsyter til bedre byluft og kanskje til og med klima. Det er jo snakk om mange bekker små som skaper problemet og dermed er selvsagt også det motsatte tilfelle. 

El-drevne transportsykler er i den sammenheng noe som kan bli svært aktuelt fremover i Oslo. Saresbikes er en leverandør som både selger og leier ut slike sykler. Kassesykler til varetransport blir kanskje løsningen dersom Oslo sentrum skal bli bilfritt slik byrådet nå går inn for. Uansett hva du mener om bilfritt sentrum kan sykler uten tvil avlaste. Morgenbladet har en artikkel om hvordan kassesykler blir brukt til transport av varer i byer som Paris, Barcelona og Lisboa. 

Jevnt og trutt

Nabobudet har allerede jevnt og strøm av bestillinger og de unge gründerne arbeider kontinuerlig med å forbedre teknologien, logistikken og markedsføringen slik at alt er tipp topp når de er klare til å skalerer opp virksomheten. De har startet opp på gutterommet så og si og har kun invistert et par tusenlapper og masse tid. Det er ganske artig at internett og sosiale medier gjør det mulig å starte opp på denne måten.

Hjemlevering og nye tjenester

Internett og sosiale medier har gjort det mulig med mange nye tjenester innen delingsøkonomien og hjemlevering. Det er en spennende utvikling.

Nabobudet er bare ett av flere eksempler på bedrifter som satser på disse mulighetene. 

De rosa syklene til Foodora - som leverer mat fra mange forskjellige restauranter har vel de fleste sett i bybildet i Oslo.

Brødboksen er at annet tilbud som holder på å å etablere seg i Oslo.

Nylig støtte jeg også på Vaskebudet som henter skittentøy og levere rene klær på døren. 

Hjemmetjenester er ikke helt nytt slev om det har tatt av den siste tiden.

I 2008 - tror jeg det var, startet to unge gutter Kleinservice som kom dagen derpå til slitne festeiere med pizza og cola og ryddet ut søppel og tomgods, tørket av bordene og vasket over gulvene med våtmop.  De tok kr. 300 + betaling for varene og flaskepanten per oppdrag.  I sin tid veldig populær og antagelig innbringende tjeneste. Er litt usikker på om de holder på ennå.

Nettsider, meningsfulle ting og pappa og tålmodighet og nostalgi

Meningsfult webarbeid for Momentum

Jeg jobber med Momentums nettsider, og har i det siste søkemotoroptimalisert det slik at informasjonen til amputerte skal bli lettere å finne.

Momentum er en landsdekkede intresse-/brukerorganisasjon for ampurterte/protesebrukere og deres pårørende.

Snillere og mer tålmodig

Jeg oppfatter arbeidet jeg gjør for det med å få informasjonene ut til nye brukere gjennom å gjøre sidene tilgjenglige for søkemotorene som svært viktig og meningsfylt.
Om jeg bare kan bidra til at en amputert finner riktig informasjon er arbeidet mer enn verdt den ekstra innsatsen jeg gjør. Tror jeg har blitt snillere med årene. Jeg ser de svake gruppene tydligere og har fått en større forståelse for utfordringer vi som er friske og raske vanligvis ikke registrerer.

Det er mye på grunn av pappa. Han er blitt funskjonshemmet etter hjerneslag og sitter i rullestol, den høyre armen hans er lam og han har i tillegg fått kognetive utfall. Jeg er blitt opptatt av mennesker, kroppen og hvordan den fungerer på en helt ny måte og muligheten til å hjelpe han og andre har blitt et fokus.

Jeg er faktisk blitt tålmodig, utrolig nok, og kan sitte ved siden av pappa å se på at han spiser i 30 minutter.

Jeg sier: Ta en liten bit nå, tygg og svelg. Svelg før du tar en ny bit. Så kan du drikke, men svelg først. Du må svelge før du drikker.

Jeg sier de samme tingene om og om igjen. Sakte og uendelig tålmodig, for det hjelper. Jeg gjentar og gjentar og forklarer og forklarer.  Noen ganger er selv de enkleste ting ikke en selvfølge, som det å spise og å svelge.

Du kunne kanskje trodd at jeg ble mer og mer utålmodig, men det som skjer er tvert imot. Etter fem år som pårørende har jeg blitt stadig mer tålmodig. Og tro det eller ei, det hjelper faktisk litt. Litt etter litt husker han litt bedre. Nå husker han hvor gammel han er nesten hver dag. Han har begynt å huske hvorfor han trener.

Når du er så nær en som er og har vært så syk som pappa så lenge som jeg er det ganske slitsomt og deprimerede på mange måter. men det er også oppløftende på et merkelig vis.

Jeg har blitt klar over at livet i seg selv har en umåtelige verdi  – og det består i grunnen bare av øyeblikk.

Pappa kan ha det helt utmerket mye av tiden. Mange ganger like bra som deg og meg. Noen ganger kanskje til og med bedre. Han er like glad som meg for en slurk av en kald øl en solfylt dag og han ler like mye av Fawlty Tower nå som før. Om han ikke husker at han så på det i morgen spiller jo ikke så stor rolle så lenge han gleder seg over det der og da.

Ferdig tegning på oppslagstavlen

Han trener fordi han vil danse med Berit på verandaen foran hytta i Son. På fredag var jeg hos han og trente med han i flere timer. Først snakket vi om hvorfor han skulle trene og han husket det selv uten hjelp fra meg. Vi snakket om hva som skulle til for at han kunne danse. Han sa at han måtte gå og jeg spurte hva som skulle til for at han skulle og gå, og han sa at han måtte stå. Jeg spilte swingmusikk for han mens vi trente og fikk han til å vugge forsiktig fra side til side og til å stå mye lengre enn han vanligvis ville ha gjort. Etterpå tegnet vi sammen, en tegning av han og Berit som danset og jeg hang den på oppslagstavla hans så han kan se på den når han trenger motivasjon.

Alt sammen tok fire timer.

Skjermdump av Momentums nye ressurskatalog

Tilbake til Momentum

Det passer jo bra inn med navnet Momentum i denne sammenheng. Foreningens motto er forresten rett og slett "Livsglede".

Nå har jeg lagt ut engelsk informasjon der også.

Nytt på Momentum.nu er også en ressurskatalog som jeg jobber med å bygge opp.

Det har tatt litt lengre tid en planlagt å få den ferdig, men nå er den klar og jeg er ganske fornøyd med eget arbeid.

"Til deg som er amputert og pårørende"

I dag har jeg dessuten laget en digital versjon av en brosjyre som heter treningsstips for benamputerte. Det var litt av en jobb, men en masse tegninger av øvelser som skulle tilpasses til
teksten. Også dette tok litt lengre tid en planlagt. SEO tar også tid. Hvert eneste bilde må optimaliseres med tagger og titler og valget av ord og søkefraser er noe jeg må tenk godt igjennom.

Fra før av har jeg digitalisert flere brojsyrer som tidligere bare fantes som PDF-er. PDF er etter min mening en vederstyggelighet på nettsider. Mange bruker det imidlertid forsatt flittig.

Unntaket er selvsagt dersom du selger e-bøker eller whitepapers og ligende og folk kan laste ned PDF-en etter å ha betalt eller registrert seg, men dersom du ønsker å dele godt innhold uten at bruker må forplikte seg til noe, er ikke PDF løsningen.

Det ene heftet jeg har lagt ut på nettsidene til Momentum er inndelt i en rekke kapitler og jeg har laget en side for hvert kapittel og med navigasjon.

Å lage ti forskjellige nettsider og optimalisere og linke dem til hverandre er en god del mer jobb enn å bare laste opp og linke til en PDF du allerede har, men det er åpenbart verdt det når det kommer til tilgjengelighet, brukervennlighet og søkbarhet.

Allerede nå blir Momentums nettsider plutselig funnet i Googlesøk på releavante søkeord. En kraftig forbedring - før ble ikke sidene funnet i det hele tatt.

Vel det var dagens Momentum.

Jeg skal jobbe litt videre med å lage noen presentasjonssider til ressurskatalogene og noen knapper på forsiden og deretter sende mailer til kunden men nå skal det hvile litt for jeg har andre kunder.

Det var en nettside jeg jobber med, som gir meg glede. Andre ting er ikke like gledelige.

Nostalgi - så var det andre nettsider - som er borte

Christiania Teater tidlig i 2014

Av og til går ting i vasken og denne gangen gjorde det meg trist.

Jeg trodde jeg hadde en avtale om å gjøre en oppdatering på christianiateater.no. En nettside som jeg har jobbet med innholdet til og har designet og utformet sammen med Ole.

Vi var så stolte av designet, konseptet og innholdet. I hvert fall var jeg det.

Nettsiden kom godt opp i søk også, og jeg hadde brukt tid på å finne historiske bilder og å skrive om teateret eller rettere sagt bygningens historie. Teateret er et av de aller eldste i Norge og historien til det fredede lokalet er fascinerende.

Selskapet Christiania Teater gikk desverre konkurs høsten 2014 etter den svært modige satsingen på å sette opp den aller første offisielle Disney-musikalen i Norge. "Skjønnheten og Udyret" ble en fantastisk forestilling men det hele ble for vågalt og for dyrt. Til tross for publikumssuksess kom det ikke inn nok penger i kassen.

Etter konkursen senhøsten 2014 var egentlig ingen eiere til nettsidene lenger eller konseptet med teateret i underetasjen i Stortingsgaten (jepp jeg vet at det heter gata, men jeg nekter å bøye meg for det). Det er nå lite trolig at det blir teatervirksomhet i huset igjen.

Det er ikke det at jeg mener at alt skal være ved det gamle alltid. Verden går fremover og ting forandrer seg, men jeg liker ikke st det går nedover med den private teaterkulturen i Norge. Det er faktisk de offentlig støttede teatrne som utkonkurrerer de private. Snakk om idioti. De private lager mye strålende teater ekstremt mye rimeligere enn dem som får offentlig støtte.

Fra Belle-audition

Oslo Nye Teater mottar 80 millioner i offentlig støtte av Oslo kommune. Stakkers Christiania fikk INGENTING!

Jeg fikk faktisk gjennomsalg for en formulering i Oslo Høyres program om å vri teaterstøtten i Oslo i retning av prosjektsstøtte på Oslo Høyres årsmøte i 2015. Strålende det, men for sent for Christiania selvfølgelig. Var litt bittert akkurat da, men prinsipper er prinsipper og jeg ville gjerne hjelpe andre private teatre som Folketeateret og Chat Noir. Uansett så spilte det ingen rolle, politikken ble ikke innført, for Høyre vant jo ikke valget i Oslo denne gangen, og det var veldig bittert.

Og det nye byrådet vil nok ikke støtte privat kultur eller noe annet som er privat for den saks skyld.

Ja, jeg heier på de kommersielle kreftene jeg og Petter Stordalen og Choice faller så absolutt inn i den kategorien.

Prøver til Skjønnheten og Udyret

Stordalen kjøpte hotellet som ligger over teateret i 2013 etter ganske lang prosess med overtagelse fra den forrige eieren.

Og etter teaterkonkursen ble det ganske fort klart at de nye eierne ikke ønsket at teateret i huset skulle drives som teater, hverken av dem eller andre. Hotellet ble ombygget og restaurert og har faktisk blitt fantastisk fint. Det det heter nå Hotell Christiania Teater og det historiske ved teateret som en gang var der blir brukt i markedsføringen. Blant annet heter restauranten Teatro.

Cast og crew kjørte Vålerenga buss til sommerfest

Jeg jobbet for å bevare noe av det arbeidet vi hadde gjort på nettsiden christianiateater.no og la nettsiden bli liggende som et historisk dokument med link til hotellets moderne nettsider. Prosessen tok tid og var ikke høyt prioritert hos hotell-ledelsen, men litt tidligere i år hadde jeg et møte med direktøren. En periode hadde jeg måttet stenge nettsiden fordi en fotograf som ikke hadde fått betalt for bildene sine truet med å saksøken - noen. Han var nok usikker på hvem, siden de han eventuelt kunne saksøkt var konkurs. Jeg kunne ikke påta meg jobben med å fjerne bildene, siden det ikke var noen som ville ha betalt meg for en slik jobb, så jeg stengte nettsiden og la en plakat over mesteparten av forsiden der det stod at nettsiden var midlertidig stengt.

Jeg hadde hele tiden ment at de digitale eiendelene til Christiania Teater burde være av interesse for hotellet. Jeg tok også dette opp med bostyrer for konkursboet som heller ikke forstod helt.

Men hotellet fikk i hvert fall overta FB-siden "vår" som vi hadde bygget opp til å ha 14.000 fans i løpet av 2014. Jeg mente at nettsiden også burde ha stor interesse blant annet fordi svært mange tok kontakt via nettsiden for å leie teaterlokalene til eventer og fordi den var så synlig i søk på mange gode søkeord.

Hotell-folkene ble imidlertid svært interessert i nettsidene etter at jeg måtte stenge dem og gjester klaget over at de hadde misforstått og trodde at hotellet var stengt. Hotellet truet også med å saksøke noen – også denne gangen var det veldig uklart hvem. Hotellet eide jo ikke christianiateater.no og ingen eide egentlig nettstedet lenger.

Uansett så avtalte jeg et møte med hotell-ledelsen og kom med et forslag til løsning, som blant annet innebar at de kjøpte domenet og at jeg oppdaterte nettstedet på oppdrag fra dem, slik at det ble en ren historisk side med bakgrunnstoff og linker til hotellets nettside.

Dette syntes de var en strålende løsning og jeg tilbød meg å gjøre jobben til en veldig lav pris fordi jeg hadde en personlig interesse i få åpnet nettsiden igjen. Den var en del av min portfolio og representerte arbeid jeg var stolt av.

Hotelldirktøren sa "ja, takk" og vi ble enige om at han skulle kjøpe domenet. Jeg purret opp et par ganger, men de hadde det travelt med andre ting. Jeg lot saken ligge litt, men på fredag ringte jeg han fordi jeg så at det var lagt en redirect på domenet som nå gikk rett til hotellets nettsider. Hotellet hadde kjøpt domenet, men bestemt seg for å bare droppe nettsiden.  Dermed var jeg skviset ut og Christiania Teaters siste nettsider er borte.

Det er noe herk dette med nettet av og til - noen sier at det som er på nett ligger der for alltid. Det er ikke helt sant. Det hele kan også slettes og fjernes og bli til historie nærmest som om det aldri har eksistert med noen tastetrykk. Selvfølgelig kan du ikke være helt sikker på at alt er borte, noen rester finnes kanskje her og der. Noen kan ha kopiert ting og lastet ned ting. Noen sitter kanskje på en backup, men ofte veldig ofte blir alt bare borte.

Det er trist synes jeg.

Det er litt derfor jeg skriver dette – så blir ikke alle spor av Christiania Teater helt borte.

Og her kan dere se publikums reaksjoner på forestillingen Skjønnheten og Udyret.
Film av min gode venn Bjørn Bangvoll fra det Ok Film

Christiania Teaters vakre fasade. Foto: Ole Haug, filmfotograf, sønn og god hjelper

Redd for å glemme

Jeg har mange prosjekter - mange dreier seg om å skrive.

Et av dem er å skrive dagbok. Jeg vil skrive dagbok fordi jeg er redd for å glemme – er faktisk veldig opptatt av å huske, nøyaktig hva som skjedde, hva jeg følte og hvem menneskene jeg traff var. Nå som jeg nærmer meg 48 år og har gjort så utrolig mye, kjent så mange og opplevd så mye rart er jeg klar over at jeg egentlig har glemt det meste.

Jeg prøver å skrive bare for meg selv  – i et worddokument eller i en vakker bok dere jeg bruker fine penner med flotte farger. Jeg har lyst til å ha disse bøkene etterpå, så jeg kan lese i dem, men jeg liker ikke å skrive dem. Det er vanvittig uinspirerende å skrive noe som ingen kan lese. Jeg er vant til å skrive for at noen skal lese. Jeg trenger å se for meg en eller annen mottager ellers blir inspirasjonen helt borte. Jeg liker best å kunne legge inn noen bilder også sånn at ting ser litt fint ut.

Så etter en pause har jeg tatt i bruk denne bloggen igjen. Jeg la den ned en stund fordi jeg syntes den var for teit og for privat og – er jeg klar over ikke har noen lesere. Jeg får aldri noen kommentarer og det er svært få som leser innleggene. Det er noen innlegg som blir lest fordi jeg har skrevet om ting folk søker om i Google - private sykehjem spesielt, men de fleste innleggene har ikke noen lesere å snakke om. Det er helt greit, eller strengt tatt å foretrekke. Her har jeg lyst til å skrive det jeg vil uten alt for mye selvsensur og jeg skriver virkelig for meg selv. Selv om jeg publiserer. Det er bare det, har jeg innsett at dersom det skal bli noe skriving for meg selv som må jeg skrive noe som andre kanskje leser.

Men om du skulle sveipe innom så er det selvsagt hyggelig. Veldig hyggelig og kanskje du synes at noe av det er gøy å lese også.