onsdag 27. april 2016

Redd for å glemme

Jeg har mange prosjekter - mange dreier seg om å skrive.

Et av dem er å skrive dagbok. Jeg vil skrive dagbok fordi jeg er redd for å glemme – er faktisk veldig opptatt av å huske, nøyaktig hva som skjedde, hva jeg følte og hvem menneskene jeg traff var. Nå som jeg nærmer meg 48 år og har gjort så utrolig mye, kjent så mange og opplevd så mye rart er jeg klar over at jeg egentlig har glemt det meste.

Jeg prøver å skrive bare for meg selv  – i et worddokument eller i en vakker bok dere jeg bruker fine penner med flotte farger. Jeg har lyst til å ha disse bøkene etterpå, så jeg kan lese i dem, men jeg liker ikke å skrive dem. Det er vanvittig uinspirerende å skrive noe som ingen kan lese. Jeg er vant til å skrive for at noen skal lese. Jeg trenger å se for meg en eller annen mottager ellers blir inspirasjonen helt borte. Jeg liker best å kunne legge inn noen bilder også sånn at ting ser litt fint ut.

Så etter en pause har jeg tatt i bruk denne bloggen igjen. Jeg la den ned en stund fordi jeg syntes den var for teit og for privat og – er jeg klar over ikke har noen lesere. Jeg får aldri noen kommentarer og det er svært få som leser innleggene. Det er noen innlegg som blir lest fordi jeg har skrevet om ting folk søker om i Google - private sykehjem spesielt, men de fleste innleggene har ikke noen lesere å snakke om. Det er helt greit, eller strengt tatt å foretrekke. Her har jeg lyst til å skrive det jeg vil uten alt for mye selvsensur og jeg skriver virkelig for meg selv. Selv om jeg publiserer. Det er bare det, har jeg innsett at dersom det skal bli noe skriving for meg selv som må jeg skrive noe som andre kanskje leser.

Men om du skulle sveipe innom så er det selvsagt hyggelig. Veldig hyggelig og kanskje du synes at noe av det er gøy å lese også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar